Kampen om barnets beste. Er rettsikkerhet i barnevernssaker mer enn en illusjon?

Kampen om barnets beste av Nina Langfeldt og Joar Tranøy (Heftet)
Kampen om barnets beste (Heftet)
er rettssikkerhet i barnevernssaker mer enn en illusjon?

Nina Langfeldt og Joar Tranøy

Nettpris:

kr 162,–

kr 185,– Du sparer kr 23,–
Legg i ønskeliste

Sendes fra oss i løpet av 5-8 arbeidsdager. Frakttid til deg kommer i tilllegg.
Share on facebook Share on twitter Share on email More Sharing Services
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 142
Forlag: Lanser forl.
Språk: Norsk Bokmål
ISBN/EAN: 9788273282323
Kategori: Helse- og sosialfag

Omtale

Er rettssikkerheten i barnevernssaker mer enn en illusjon? Forfatterne ønsker å gi et bilde av rettssikkerhetsproblematikken slik den oppfattes fra de utsattes perspektiv. Boka er ment som et bidrag til å skape en mer omfattende systemkritisk debatt om rettssikkerheten i saker om tvungen omsorgsovertakelse, og henvender seg til alle som har med barnevern å gjøre – lekfolk, fagfolk, politikere, spesielt psykologer, barnevernsansatte, advokater, ansatte ved NOVA, involverte i barnevernsforskning, barnestatsråden, og foreldre og barn som har gående saker mot barnevernet. Også studenter innen psykologi, barnevernsutdanning, juss og sosiologi, vil ha nytte av boka. Vi håper at den kan bidra til å skape økt interesse for temaene som tas opp, og leserne oppfordrer til å føre debatten videre på andre arenaer eller i egne forskningsprosjekte

KJÆRE LESERE AV BARNEVERNSOMBUDETS BLOGG.

Forsker ,psykolog og sakkyndig Joar Tranøy og Nina Langfeldt har skrevet og gitt ut denne debattboken. Kampen om barnets beste. Er rettsikkerhet i barnevernssaker mer enn en illjusjon. Vi lar leserene av Barnevernsombudets blogg, få tilgang til å lese hele manus gratis. Men dere må må oppgi kilde hvis dere bruker noe av teksten vi har skrevet i andre sammenhenger.

Boka kan også bestilles på http://www.tanum.no, http://www.bokkilden.no ,www,lanser.no m.fl.

Vi setter stor pris på all respons og skal prøve å besvare alle henvendelser til joarmail@gmail.com

Vi kan også tilby å holde seminar og foredrag omkring temaene vi tar opp i boka vår.

HER HAR DERE MANUS. Vi håper boka vår skaper interesse og debatt.God lesing!

JOAR TRANØY
OG NINA LANGFELDT
Kampen om
barnets beste
Er rettssikkerhet i barnevernssaker
mer enn en illusjon?
EN PAMFLETT
LANSER FORLAG
4
© Lanser Forlag 2012
CC Creative Commons license
for fri kopiering ved navngivelse av kilde
ISBN 978-82-7328-232-3
Reprofoto av omslagstegning:
Nils Martin Aslaksen
Trykkersted:
Framnes Tekst og Bilde AS
5
Innhold
Side
9 Forord
11 KAPITTEL I
11 Innledning
11 Formål
12 Tall og tekst om barnevern
13 Meninger om barnevern
18 Brukermedvirkning
21 KAPITTEL II
21 Rettssikkerhet
21 Rettssikkerhetsbegrepet
23 Sakkyndiges hattebytter
24 Kvilhaugs forslag
25 Rettsvesenets ”styringsjuss.”
29 Menneskerettighetsbrudd
33 KAPITTEL III
33 Barnevernets saksbehandling
33 Kriterier for omsorgsovertakelse
33 Hva slags informasjon?
36 Rett informasjon?
38 Barnevernets journalføring og rettssikkerhet
39 Det barnevernet ikke skriver om
41 Definisjonsmakten
42 En mors erfaringer
43 Barnevernets samarbeidspartnere
44 Helsestasjon
45 Rettssikkerhet og bekymringsmeldinger
46 Oppsummering
47 KAPITTEL IV
47 Fylkesnemndas rolle og funksjon
6
47 Historikk
49 Fylkesnemndas arbeidsmåte
50 Styringsjuss – prosessanarki
52 Hva skjer i nemnda?
53 Faglig bløff
54. Vitneførsel
55 Rett til å bli hørt
56 Oppsummering
59 KAPITTEL V
59 Psykologenes profesjonsmakt
59 Profesjonstrekk og FOSAP
64 Raundalen-utvalget 2012
65. Bedre rettssikkerhet – barnesakkyndige kommisjon?
66 Forholdet mellom juss og psykologi
69 KAPITTEL VI
69 Metodebruk i sakkyndige vurderinger
69 Hva er god faglig standard på sakkyndige rapporter?
70 Utvalg og kilder
71 Dokumentasjon på omsorgssvikt
71 Beskrivelse av foreldre
71 Alternative tolkninger?
72 Sakkyndiges intervju
74 Framstillinger av foreldre
78 Begrepsavklaring
78 Kildekritikk
79 Kontekst
81 Situasjonsfaktorer
82 Riktig gjengivelse?
82 1) Kilder og informanter
83 2) Faktafeil
83 3) Framstillinger
85 Oppsummering
7
89 KAPITTEL VII
89 Omsorgsovertakelse og konsekvenser
89 Kvilhaugs bidrag
91 Atskillelsen og barna
91 Hvorfor tier barnevernet og barneombudet
om at tvungne omsorgsovertakelser
er en stor belastning for barnet?
92 Fosterhjemseksperimentet til N.L. og J.T.
93 Fosterfamilien må være vesentlig ”bedre” om- sorgsgivere enn opprinnelsesfamilien til barnet
94 Forskning om atskillelse
95 Fosterhjemskampanjen: Bør fattige barn
få nye foreldre?
95 Skremmende barnepolitiske ekperiment
97 Litt om barns vanlige reaksjoner på tvungne om- sorgsovertakelser og barnevernets forsøk
på å tillegge foreldrene skylda
98 Hva er god oppvekst? Alternativet til egne foreldre er sjelden ”en ideell fosterfamilie”
101 KAPITTEL VIII
101 Hjelpeapparatet og barnevernet
101 Kontakt med hjelpeapparatet før omsorgsovertakelse
102 Å søke avlastning er det lurt?
102 Jennys historie
104 Erik blir et kasus
107 ”Det eneste jeg gjorde, var å be om litt hjelp”
109 KAPITTEL IX
109 Avslutning
109 Barnevernets saksbehandling
109 Akuttparagrafen og barnevernet
111 Hvordan ”vinner” barnevernet
112 Rettssikkerhet og hjelpetiltak etter barnevernsloven
8
114 Rettssikkerhetsproblemer
116 Sakkyndige psykologers utredning
116 Rettssikkerhet og sakkyndige psykologer
117 Diagnostisk virksomhet og alternative
arbeidsmodeller
118 Rettssikkerhet og bekymringsmeldinger
119 Vanlige krenkelser som foreldre utsettes for av
barnevernet
123 Manglende rettssikkerhet
124 Dialog eller konfrontasjon?
129 Noter
139 Kilder
140 Vedlegg 1 – Lov om barneverntjenester
140 Vedlegg 2 – Alvheims ti bud
141 Bokliste Lanser Forlag
9
Forord
Denne boka er et resultat av erfaringer som forfatterne har gjort gjennom flere år. Våre erfaringer bygger på samtaler med bar-nevernsutsatte familier, gjennom vår ulike roller: Joar som forsker, forfatter, psykolog sakkyndig (privat engasjert og offentlig opp-nevnt), som sakkyndig vitne, ansatt i sosialetat, oppnevnt talsperson for barn i Fylkesnemnda – og Ninas erfaring, som utsatt som forelder i sak om omsorgsovertakelse og politisk aktør i barnevernsdebatten på nett og i media.
Boka er ment som et bidrag til å skape en mer omfattende systemkritisk debatt om rettssikkerheten i saker om tvungen om-sorgsovertakelse, og henvender seg til alle som har med barnevern å gjøre – lekfolk, fagfolk, politikere, kanskje spesielt psykologer, bar-nevernsansatte, advokater, ansatte ved NOVA, involverte i barne-vernsforskning, barnestatsråden, og foreldre og barn som har gående saker mot barnevernet. Vi håper også at studenter innen psykologi, barnevernsutdanning, juss og sosiologi, vil ha glede og nytte av boka. Vi håper at boka kan bidra til å skape økt interesse for temaene vi tar opp, og oppfordrer leserne til å føre debatten videre på andre arenaer eller i egne forskningsprosjekter.
Først og fremst vil vi takke alle utsatte familier som velvillig har delt erfaringer med oss og gitt tillatelse til bruk av dokumenta-sjon. Vi vil også spesielt takke advokat Venil Thiis for hennes be-skrivelser av barnevernets saksbehandling og om hva som skjer i Fylkesnemnda.
Boka dedikeres advokat Sverre Kvilhaug for hans mangeåri-ge systemkritiske engasjement i forhold til norsk barnevern, og til avdøde politiker John Alvheim for hans enestående politiske enga-sjement mot barnevernets overgrep.
10
Det gjøres oppmerksom på at Nina ikke har fått tid til å lese gjennom det endelige manus før deadline for innsen-delse av manuskriptet, og at innholdet i bokas endelige ut-gave derfor ene og alene er hovedforfatters ansvar.
Joar Tranøy og Nina Langfeldt oktober 2012
11
Kapitel I
Innledning
Formål
Boka belyser omsorgsovertakelser og rettssikkerhet i norsk barnevern. Hensikten er å skape diskusjon om barnevernets saksbe-handling, psykologisk sakkyndiges rolle, fylkesnemndas funksjon, rettsvesenets funksjon, og hvordan barn og foreldre behandles i om-sorgsovertakelsessaker.
Tall og tekst om barnevern-2007-2011
Det følgende gjengir og kommenterer statistikk fra Statistisk Sentralbyrå juni 2012 vedrørende antall plasseringer, hjelpetiltak og omsorgsovertakelser i perioden 2007-2011.
52.100 barn og unge var involvert i barnevernet, fra økono-misk støtte til tvungen plassering i fosterhjem. Klientantallet i 2011 var nesten 5 % – 2.300 barn og unge flere enn året før. På samme tid var antall ansatte i barnevernet økt med 14 % på landsbasis (det meste gikk til det kommunale barnevern). Ifølge tall fra SSB har antallet årsverk i barnevernstjenesten i den aktuelle perioden økt fra 2.360 til 3.294 årsverk – en økning på nærmere 40 prosent. Driftsut-giftene økte med over 1 milliard fra 2010 til 2011. Totale driftsutgif-ter var 8,8 milliarder (det meste av økningen gjelder lønnsutgifter). Antall undersøkelser har “eksplodert”: 27.850 i 2008 til 35.100 i 2011. Fra 2010 til 2011 var det en økning i meldinger som førte til undersøkelse fra barnehage på mer enn 24 %. For sosialtjenesten var økningen på ca. 22 %. Barnevernet, skolen, foreldre og politi/ lens-mann stod for over halvparten av meldingene som førte til undersø-kelse.
12
Hovedtall for plasseringer, hjelpetiltak og omsorgsovertakelser
2007
2008
2009
2010
2011
Barn med barneverns-tiltak i løpet av året
42.625
44.167
46.487
49.781
52.098
Hjelpetiltak
34.916
36.290
38.700
41.708
43.613
Omsorgstiltak
7.709
7.877
7.787
8.073
8.485
Region Aust
9.310
9.897
10.583
11.429
11.961
Oslo
4.640
4.882
5.185
5.539
5.526
Region Sør
8.550
8.786
9.049
10.200
11.045
Region Vest
8.844
9.068
9.533
9.835
10.058
Region Midt-Noreg
6.344
6.372
6.604
6.965
7.372
Region Nord
4.937
5.162
5.533
5.813
6.136
Nye barn med barne-vernstiltak
11.730
11.760
12.767
13.727
14.241
Plasserte barn på
slutten av året
10.515
10.847
11.355
12.492
13.177
Hjelpetiltak
4.214
4.441
4.752
5.512
5.907
Omsorgstiltak
6.301
6.406
6.603
6.980
7.270
Starta undersøkingar
i løpet av året
25.098
27.850
30.134
32.858
35.090
Avslutta undersø-kingar i løpet av året
24.971
27.142
29.897
32.692
35.878
Årsverk i barnevernet per 31.12
3.184
3.294
3.416
3.526
4.017
Frigitt 27. juni 2012 © Statistisk sentralbyrå
13
Antall omsorgsovertakelser gikk i perioden 2010 til 2011 ned med nesten 15 %, fra 503 til 429 barn. I alt var 8.485 barn og unge plassert i fosterhjem og institusjoner ved utgangen av 2011. 13.200 barn var plassert utenfor familien, enten som hjelpe eller “omsorgs-tiltak”. Det utgjorde en økning på 5 % fra utgangen av 2010.
Økningen i hjelpe/omsorgstiltak omfatter “plasseringer” uten-for hjemmet. Plasseringene er såkalte frivillige (Barnevernloven § 4-7). Barnevernloven § 4-4, 5. ledd gir hjemmel for hjelpetiltak som plass utenfor hjemmet dersom det samtykkes til slik plassering. Ste-det for plassering er fosterhjem, mødrehjem eller institusjon. Frivillig plassering behandles ikke av Fylkesnemnda. Foreldre beholder om-sorgen for barnet i “juridisk forstand”, mens fosterforeldre utøver omsorgen på vegne av foreldrene.
Denne type plassering forutsetter enighet mellom foreldre og barneverntjenesten om selve plasseringen og plasseringsstedet. Enig-heten gjelder også innholdet vedrørende samvær med foreldre, valg av barnehage, stilling til konfirmasjon o.l.
Foreldre kan i utgangspunktet når som helst kreve at barnet skal flytte hjem til dem igjen. Men det er ingen automatikk i at bar-net blir tilbakeført!
Ifølge § 4-8 kan fylkesnemnda vedta at barnet for en tid av opptil 3 måneder ikke skal flyttes dersom det ikke er rimelig grunn for flytting, eller dersom det ikke er til skade for barnet.
Meninger om barnevern
Hva mener “folk” om barnevern?
Meningsmålinger tyder på at barnevernet har relativt stor tillit i befolkningen.
Tre av ti nordmenn har erfaring med barnevernet. Og de aller fleste har stor tillit til den jobben som blir gjort.
En større undersøkelse som Nordstat har gjennomført på vegne av Aleris ungplan (en økonomisk aktør i norsk barnevern) i 2010 hadde som formål å kartlegge nordmenns kunnskap om og
14
holdninger til barnevernet. Ifølge undersøkelsen har det norske folk gjennomgående høy tillit til barnevernet og stoler på at barnevernet ønsker og evner å ta vare på barnas interesser. Bokas forfattere har ikke fått tak i spørsmålstillingene i undersøkelsen som ble gjort på oppdrag fra Aleris ungplan.
Har erfaring med barnevernet
Av de totalt 4.000 spurte som har deltatt i undersøkelsen svarer én av ti at de selv har vært i direkte kontakt med barnevernet. 60 prosent opplyser at noen i nær omgangskrets har vært i kontakt med barnevernet, mens 30 prosent ikke har noen erfaring med barne-vernet. Undersøkelsen viser at det er flest kvinner som tar kontakt med barnevernet og hele 96 prosent av de spurte mener at barnets rettigheter må gå foran foreldrenes rettigheter i en barnevernssak.
Flest i Vest-Agder
Kontakten med barnevernet viser også store regionale for-skjeller. Mens 40 prosent av innbyggerne i Vest-Agder oppgir at de har erfaring med barnevernet, er det bare drøyt to av ti innbyggere i Akershus som kan vise til barnevernserfaring.
Mens de med høy utdanning har bedre kjennskap til barne-vernets virke og har lavere terskel for å kontakte barnevernet, viser undersøkelsen at Oslo-borgere i langt større grad skyr barnevernet enn finnmarkinger. Den nordligste del av befolkningen har en langt mer positiv holdning til barnevernet enn resten av landet, hvor inn-byggerne i hovedstaden skiller seg ut som mest skeptisk.
Vil varsle
Av de spurte er det 87 prosent som oppgir at de ville varslet dersom de fikk mistanke om, eller ble vitne til gjentatte tilfeller av omsorgssvikt hos noen i sin nære krets.
15
Av disse ville et klart flertall meldt saken direkte til barne-vernet, mens en av tre ville tatt opp mistanken med egen familie som forum.
40 prosent at de spurte opplyser dessuten at de selv ville tatt kontakt med barnevernet dersom de følte at de ikke klarte å gi sitt eget barn tilstrekkelige rammer for en god oppvekst. Også her skiller innbyggerne i Oslo seg ut. De ville ikke kontaktet barnevernet, men gått andre veier.
På statens offenlige opplysningsportal for ungdom «www.UNG.no» finnes kommentarer som ungdommer har skrevet under linken “Barnevern.”
De fleste av innleggene på opplysningsportalen fra 2009 er negative til barnevernet, men neppe representative for folkemening-en i Norge. De følgende utdrag viser ulike meninger om barnevernets virksomhet.
Det første eksempel gir en positiv definisjon av barnevernets virksomhet:
(1) ”Barnevernet skal gi barn, unge og familier hjelp og støtte når det er vanskelig hjemme. Det er foreldrene som har ansvar for å gi sine barn omsorg. Men hvis de ikke får det helt til, skal bar-nevernet hjelpe til slik at barn og unge får omsorg, trygghet og utvik-lingsmuligheter.”
(2) Eksempel to synes den negative kritikken mot barnever-net er urimelig: “Hva er det med ungdommer og denne sutringen? Dere skal være glad det er voksne utdannede mennesker som tar dere inn om en ”ulykke” skulle skje. Dere får mat, husly, trenger ikke å tenke på regninger – gratis utdannelse, hjelp til hva enn dere vil, noen som alltid vil lytte. Jeg sier ikke at alle som har arbeid med barnevernet er oppegående mennesker, sikkert svært få. Men de gjør sitt beste for at hjemløse barn skal få en fremtid. Det burde ha klart vært grenser som hvem som skulle få jobb innen barnevernet.
16
Men å syte og klage for det, er ikke noe særlig rettferdig. TENK på andre mennesker i andre land! Tror dere virklig at det finnes et annet land som tar hånd om sine statsboere som Norge? NEI! Om du hadde havnet på gaten i Statene, må du klare deg selv. Det er INGEN som kommer på statsregning og redder your sorry little ass fra å ende på gaten! Og hvorfor skulle staten egentlig gid-de? hæ? Hvorfor? Dere viser ikke mye takknemlighet for de som give a damn! Det finnes mange mennesker/barn som har det bra igjennom barnevernet, og det er ikke bare fordi det er gode mennesker rundt dem. Men de vil også lykkes med livet sitt. Du rer din egen seng, sier bare jeg.”
(3) Eksempel tre er fra et tidligere fosterbarn som uttrykker negative erfaringer med barnevernet:
”Hallo, jeg er faktisk HELT enig med de som skriver her under, alt de sier om barnevernet. Barnevernet gjør mer vondt enn bra for familiene her i Norge, og jeg har selv vært innblandet i bar-nevernet. Alle dere unge der ute som sier at vi skal holde kjeft, og «grow up» fordi vi slenger dritt om barneværnet, har INGENTING de skulle ha sagt. De vet ikke hvordan det er, hvordan det er når barnevernet skal på ”inspeksjon” hjemme hos folk, og barna bare setter på seg et pent lite smil, slik at de skal gå sin vei igjen. Barne-vernet vrir på sannheten, og tingene som står i papirene, de skifter saksbehandler annenhver uke, og for hver gang saksbehandlerne skiftes, så får barna nye mennesker å måtte forholde seg til, og for-holdet og den tilliten som barna hadde med saksbehandleren før, blir brutt. Barnevernet tråkker på familier, og familieforhold, istedet for å bygge dem opp og hjelpe dem.”
(4) Eksempel fire er barnevernsbarn. Han er fornøyd med barnevernet og er uenig med ovennevnte:
“Bor på Institusjon sjøl, og har både dårlige og bra erfa-ringa. Men oppføre æ mæ bra så får æ my større frihet å får det my bedre. Viss du æ en jævelunge kan du ikke forvent å få det som du
17
vil. Det va æ skjøl som tok kontakt med barneværnet. Først trudd dæm ikke på mæ, men dagen etter at æ tok kontakt så ble æ flytta te en institusjon. Livet mitt har blitt my bedre, å æ angre ikke på at æ tok kontakt. Barneværnet tar en vældig grundig vurdering før dæm flytte barn fra foreldran sine, å dæm treng gode grunna te å gjør det. Barneværnet har kansje gjort livet surt for mange barn og ungdom-ma. Men når unga som æ små blir flytta æ det altid en god grunn te det. Så alle dåkker som sir fuck barneværnet osv, må nesten kom med en grunn. Fordi det æ mange unga som har fått det my bedre pga barnevernet. Dæm som ikke har det, har sikkert oppført sæ som nånn drittsekka. Barneværnet redder liv.”
(5) Eksempel fem er fra en student som fokuserer på om-sorgsovertakelser og rettssikkerhet:
”Det er uforståelig at rettsstaten Norge ser ut til å tillate brudd på rettssikkerheten for barn, selv om slike brudd kan doku-menteres. I dag lider barn, og påføres livsvarige skader ved om-sorgsovertakelser som ikke skulle ha vært gjort. Svaret på henven-delser til høyere instanser er ”vi kan ikke gå inn på enkeltsaker”. Fagpersoner, engasjert av bvt, føler seg forpliktet til å gi det produk-tet som blir forventet. Millioner kroner går med som burde brukes til målrettede tiltak for å bedre barns heimemiljø. Hva skal til for å vekke de ansvarlige myndighetene?”
(6) Det sjette eksemplet fokuserer på ytringsfrihet for barn og foreldre:
“Barnevernet gir foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn munnkurv i samvær med dem. Forledre kan ikke snakke fritt til sine barn. Ikke kan de si det ene og ikke kan de si det andre. Det er ofte opp til kommunens forgodtbefinnede til enhver tid hva foreldre kan si og hva de ikke kan si. Mange barn stiller spørsmål på direkten til sine foreldre. Foreldre må jo besvare disse etter beste evne på sparket. Det er ikke riktig å lære barn å forakte sin egen historie i forhold til foreldrene. Det strider mot barnets beste og EMK. Identi-
18
tetsutviklingen og respekten for barnets historie tilsier at barn må gis en riktig oppfatning av sine foreldre. Det kan de ikke få ved at bar-nevernet pålegger munnkurv.”
Brukermedvirkning
Barnevernet skal sikre barn en tilfredstillende omsorgssitua-sjon og samtidig være til hjelp for både barn og deres familier. Hvor-dan barnevernet faktisk sikrer uttalt hjelp henger sammen med bar-nevernets maktutøvelse. Et avgjørende spørsmål for hva slags hjelp det faktisk dreier seg om er muligheten for reell medvirkning og selvbestemmelse for foreldre og barn i kontakten med barnevernet.
Denne problemstillingen må sees på bakgrunn av siste ti års utvikling innen såkalte hjelpesektorer i velferdsstaten Norge. Politisk og faglig retorikk har vært fokusert mye på autonomi (selvbestem-melse) versus paternalisme (eksperten vet best selv). På flere sam-funnsområder er det uttalt en demokratisk målsetting med fokus på styrking av pasienters og klienters selvbestemmelse og rettssikkerhet som en motvekt mot paternalisme. Blant eksemplene er elevdemo-krati i skoleverket, fritt sykehusvalg innen sykehussektoren, og innen omsorgen for funksjonshemmede ordninger som personlig assis-tent/brukerstyrt personlig assistent. Dette er eksempler som hvert på sitt område viser betydningen av å styrke autonomi for den enkelte ”bruker”, og som innebærer at profesjonene i helse- og sosialsekto-ren utfordres i sin tradisjonelle ekspertrolle.
Samtidig med uttalte ideelle målsettinger om brukeroriente-ring har omfanget av omsorgsovertakelser i barnevernet økt betyde-lig. Sterk økning i bruk av tvangsplasseringer i barnevernet har ut-viklet seg samtidig med at begrepet brukermedvirkning har fått økende plass i faglitteraturen innen barnevernet (Follesø 1998, Hove-rak og Solstad 2008). Lov om barneverntjenester som trådte i kraft 1993 inneholder utvidete partsrettigheter for barn og foreldre. I til-legg er det innført bruk av familieråd og ansvarsgruppe som skal øke foreldres og barns innflytelse i egen sak. Begrepet brukermedvirk-
19
ning er komplisert innen barnevern. Det styrende prinsipp om ”bar-nets beste” er meget uklart. Det er gjenstand for ulike virkelighets-oppfatninger knyttet til ulike posisjoner og maktforskjeller mellom barnevernet som faginstans og foreldre og barn som kasus. Foreldre er ”brukere” og har status som klienter med partsrettigheter. Ideelt sett skal barnevernet jobbe for bedre forhold i foreldrehjemmet uten at det nødvendigvis dreier seg om foreldres manglende omsorgsevne (Sandbæk 2001). Det kan være hjelp til familier i en vanskelig livssi-tuasjon. Hjelp kan omfatte økonomske hjelpetiltak, avlastning. Barn har fått sterkere juridiske partsrettigheter. I tillegg har barndomssosi-ologien framhevet barn som sosiale aktører, i motsetning til passive mottakere av omsorg (Sandbæk 2001).
At barn og unge får gi uttrykk for sin mening, er klart omtalt i FNs barnekonvensjon artikkel 12:
(1) Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og gi barnets synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og gi barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
(2) For disse formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller ved en representant eller et egnet myndi-ghetsorgan, og på en måte som samsvarer med vedkommende lands saksbehandlingsregler (Rundskriv Q 0648,1991).
20
21
Kapittel II
Rettssikkerhet
Rettssikkerhetsbegrepet
Torstein Eckhoffs definisjon av rettssikkerhetsbegrepet innen forvaltningen uttrykker konkret hva rettssikkerhet dreier seg om:”den enkelte skal være beskyttet mot overgrep eller vilkårlighet fra myndighetenes side, og han skal ha mulighet for å forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser. Ofte inkluderes også hensynet til likhet og rettferdighet rettssikkerhetsidealet. For å tilgodese disse hensyn stilles dels visse krav til de materielle reglene og dels til saksbehandlingen.”(Eckhoff, 1966:86)
Rettsikkerhet betyr blant annet at det må være samsvar mel-lom idealer og realiteter i barnevernsretten. Det som står skrevet i loven og aksepterte intensjoner og formål må følges. Kjernen i be-grepet ”rettssikkerhet” er knyttet til krav om at enkeltindividet skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side, samtidig som vedkommende skal ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser. Rettssikkerhetsbe-grepet tar sikte på å beskytte mot vilkårlige inngrep fra statsmakten og å sikre den enkeltes rettigheter i forhold til det offentlige. (Bernt og Rasmussen, 2003:43.)
Rettssikkerhet innebærer presise krav til metode, bindende regler, klarhet i instrukser samt vekt på autonomi i forhold til politis-ke interesser og innsnevring av forvaltningsskjønnet. (Mathiesen, 1985:20.)
Prosessuell rettssikkerhet omfatter kravene til saksbehand-lingen. Med det menes saksbehandlingsreglene for iverksetting og
22
kontroll av aktuelle undersøkelser. Dette inkluderer regler som har som formål å forhindre at det benyttes tvangsmidler uten materielt grunnlag, slik som regler om rettens samtykke. I denne sammenheng er krav til uavhengighet, objektivitet og saklighet sentrale rettssik-kerhetsgarantier. Spørsmål om kontradiksjon, innsyn og underretning aktualiseres i forbindelse med de prosessuelle rettssikkerhetskravene. Adgang til bistand og representasjon (advokat og privat sakkyndig, vitner) er meget viktig. Krav til utforming av avgjørelsen, overprø-ving og kontroll er viktige deler av prosessuell rettssikkerhet.
Siv Westerberg beskriver rettsløshet eller rettere sagt mangel på rettssikkerhet i norsk og svensk barnevern: “Problemen i Sverige och Norge med den nästan totale rättslösheten för föräldrar och barn, som angrips av barnevernet, är synnerligen lika i Sverige och Norge. Det vet jag efter flerårig samarbete med personer i Norge, som arbetar mot den här rettslösheten. Det var nog bara rena turen att det satt enförståndig polismästare i Göteborg, som beslöt att stoppa polisjakten på den 14-åriga norska flickan. Även i Sverige nödgas människor fly utomlands för att undgå barnevernet eller socialnämnden, som motsvarande myndighet heter i Sverige. Jag känner till fall där familjer flytt til USA, Tyskland och till och med till forna Jugoslavien. Man flydde altså från Sverige till ett krigfö-rande land för att skydda sina barn från barnevernet. Då är det illa ställt med rättssäkerheten.
Jag har som klient tonåriga C. Som femtonåring lyckades hon hålla sig gömd i flera månader i Sverige efter det socialnämnden under åratal sänt henne runt mellan olika barnhem och fosterhem. Efter det C varit på flykt i nästan ett halvår och gått ner 7 kilo i vikt gav socialnämnden upp och hon fick komma hem till sina föräldrar och återupptaga sin skolgång. En skötsam flicka, barn till skötsam-ma föräldrar. Orsaken till tvångsomhändertagandet var som i så många andra fall falska incestanklagelser mot faderen.
Det är en orimlig situation i ett välfärdsland när människor måste fly undan myndigheterna. Vi måste förbättra rättssäkerheten.
23
Hur? Först och främst borde föräldrarna få en advokat och rätts-hjälp på ett mycket tidigare stadium. Redan första gången som barn-vernet/socialnämnden tar kontakt med dem. Och föräldrarna och deras advokat bör ha presis lika stora möjligheter som barnever-net/socialnämnden att få anlita egna sakkunniga och dessa sakkun-niga skal betalas av rättshjälpen. Det är viktig med egna sakkunniga. Barnevernet/socialnämnden försöker ju ”medikalisera” det här om-rådet och påstår ofta grundlöst att barn eller föräldrar har psykiska störningar när det i själva verket handlar om helt normala reaktio-ner på angreppen från barnevernet. I just fallet med tonårsflickan, som begick självmord och som jag har skildrat här ovan, var det emellertid närmast tvärtom. Barnevernet feltolkade totalt flickans sjukdomssymptom så som varande resultat av påstådda sociala miss-förhållanden i föräldrahemmet. Det här visar ju vikten av att fö-räldrarna tillåts anlita egna sakkunniga. Däremot har jag personli-gen nästan bara dåliga erfarenheter av att det förordnas egna om-bud för barnen. Majoriteten av dessa ”barnadvokater” upprepar bare allt var barnevernet/socialnämnden säger.
Vidare måste vi få bort de här enormt höga ekonomiska er-sättningarna som fosterföreldrar och barnhem får. När människor tillåts tjäna pengar på barn leder det nesten alltid til katastrof för barnet. De få barn, som verkligen behöver ett fosterhem, bör place-ras hos nära släktningar och dessa släktningar bör i stort sett bara få ekonomisk ersättning för sina omkostnader .”
Sakkyndiges hattebytter
Advokat Sverre Kvilhaug har publisert flere kritiske artikler om overgrep og manglende rettssikkerhet. Kvilhaug fokuserer særlig på det han kaller for psykologenes hattebytter i barnevernssaker. Han stiller spørsmål om kravet til rettferdig rettergang oppfylles: ”Men-neskerettighetskonvensjonens artikkel 6 forskriver at enhver har krav på rettferdig rettergang. Det gjelder også i barnevernssaker i fylkes-nemnd og domstoler vedrørende omsorgsovertakelser av barn, tilba-
24
keføring og samvær. Psykologene har i disse sakene en svært spesiell rolle. De betales av barnevernet for å gi en sakkyndig vurdering av barn, foreldre og omsorgssituasjonen. Dessuten oppnevnes de sam-me psykologene som sakkyndige medlemmer av fylkesnemndene og domstolene for å være med og avgjøre sakene. Slik skifter de stadig hatter. Omfang og økonomisk betydning for ganske mange psykolo-ger er slik at det er rimelig å spørre om psykologenes rapporter, men også deres stemmegivning, påvirkes av deres økonomiske interesse i å sikre nye oppdrag for barnevernet. Underlig nok synes problemstil-lingen hittil ikke å ha plaget fylkesnemndlederne, domstolene eller departementet. I straffesaker ville et tilsvarende hattebytte aldri ha blitt akseptert og ikke engang funnet på.” (Kvilhaug 2006.)
Kvilhaug (2006) utdyper hattebyttet slik med et eksempel: ”Jeg skal illustrere omfanget: En psykolog i Nordfjordeid opplyste i 2001 at hun hadde fått cirka 40 saker som betalt sakkyndig for bar-nevernet og cirka 50 saker som sakkyndig medlem av to forskjellige fylkesnemnder. Vel ett år senere hadde hun hatt ytterligere elleve oppdrag for barnevernet og fem for fylkesnemnd, hun hadde dessuten vært fagkyndig medlem i herredsrett. Kan man ha tillit til at en psy-kolog som har så mange oppdrag for barneverntjenester som foran-nevnte eksempel viser, av stor økonomisk betydning for vedkommen-de psykolog, vil gi eller er i stand til å gi den private part i en barne-vernssak en saklig og rettferdig behandling? Vil ikke de fleste tro at slike psykologer gir barnevernet medhold i bortimot 100 prosent av sakene, og er det ikke nettopp det disse psykologene i praksis gjør? NOTE 1. Er det noen som tror at en psykolog som stemmer mot bar-nevernet, har særlig mulighet for å få et oppdrag for barnevernet senere? ”
Kvilhaugs forslag
Kvilhaugs forslag til bedring av rettssikkerheten til den private part er:”For å gi de private parter i en barnevernssak muligheter for en rettferdig rettergang er det nødvendig å lage vanntette skott mel-
25
lom de psykologene som tar oppdrag for barnevernet og de som på-tar seg å være sakkyndig meddommer for domstolene eller fylkes-nemndene. Karantenetiden bør være minst ti år i begge retningene. Psykologene bør måtte velge om de vil ta oppdrag for barnevernet eller være sakkyndig medlem av fylkesnemnder og domstoler, og det valget må de stå på. Dermed er det kanskje også en mulighet for at de fagkyndige medlemmene i fylkesnemnd og domstoler opptrer som reelle sakkyndige, noe de i svært liten utstrekning gjør i dag. Da vil de kanskje også begynne å ta i betraktning det forskningsmessige faktum at det er sammenheng mellom atskillelse mellom barn og foreldre og senere fysiske og/eller psykiske lidelser for barnet, gjerne langt ut i voksenalder. Også fylkesnemndlederne vil skjerpe seg og i større grad foreta nøytrale vurderinger når kommunens advokat ikke er en psykolog som vedkommende fylkesnemndleder nær sagt til stadighet har som kollega i fylkesnemnda og derfor nærmest et kol-legialt forhold til, også når vedkommende er engasjert av barnever-net.” (Kvilhaug 2006.) I St.meld. nr. 39 (1995-96) heter det på side 17, spalte 2: ”Det er samtidig viktig å erkjenne at åpenhet og stadig fokus på barneverntjenestens arbeid er nødvendig for å sikre at bar-neverntjenesten ikke utvikler en kultur som strider mot de alminneli-ge borgeres verdi- og rettsoppfatning.”
For å sikre ovenstående heter det i artikkel 10 i verdens-erklæringen for menneskerettigheter: ”Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uav-hengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fast-settes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.”
Rettsvesenets “styringsjuss”
Svanhildsaken – Hålogaland lagmannsrett 2003:
23 år gammel ble Svanhild Kristine Jensen fra Kvænangen i Nord-Troms erklært psykisk utviklingshemmet av barnevernets sak-kyndige. Barneverntjenesten mente derfor at hun var uskikket som mor til sine to små døtre på to og et halvt år og fem måneder.
26
I april 2003 ble de to små pikene hentet av barnevern og politi hjemme hos sine besteforeldre. Familien bestred at det var grunnlag for et slikt dramatisk inngrep (overgrep) i barnas liv. Bar-nevernets sakkyndige Trond Bruun-Hansen og Trond Skjæveland stod fast på sitt: Svanhild evner ikke å gi sine barn tilfredsstillende omsorg i framtida.
Svanhilds advokat Anette Lilleengen engasjerte egne sak-kyndige, psykologene Joar Tranøy og Lena Hellblom Sjögren. Disse slo fast at Svanhild slett ikke var tilbakestående, og at hennes om-sorgsevne er god.
I løpet av en IQ-test på to timer konkluderte psykolog Trond Bruun-Hansen at Svanhild i en alder over 20 år var psykisk utvik-lingshemmet, og at hun hadde en IQ tilnærmet et barn. NOTE 2. I konklusjonen ble det slått fast at hun manglet evne til å kommuni-sere, manglet sosiale ferdigheter, manglet evne til å bruke offentlige tjenester, manglet funksjonelle skoleferdigheter, og evnen til å tilpas-se seg ethvert arbeid. At testen ble tatt spontant, i gravid tilstand med en liten datter med seg i fremmede omgivelser, ble ikke sett på som formildende av noen instanser. Testen ble stående som endelig og godtatt uten nærmere kvalitetssikring. Utredninger fra norske og utenlandske psykologer ble totalt oversett, og ble sett på som bestil-lingsverk fra familien til Svanhild. Selv om Svanhild hadde fungert normalt fram til da, og at både skole, arbeidsplass, lege og nettverk gjennom sine erfaringer med henne så på konklusjonene som helt uforståelige, fikk dette ingen oppmerksomhet i rettsapparatet.
I anken (advokat Annette Lilleengen, advokatfirmaet Kvande & Co, 24. november 2003) til Norges høyesterett (saksnr. for Hålo-galand lagmannsrett: 03-00310 A/08). Domspremissene i “Svanhild-saken” var basert på uriktig faktum: ”Dommen består i vesentlig grad av gjengivelse fra barnevernets dokumenter og sitering fra barnevernets sakkyndig og den rettsoppnevnte sakkyndige. Det ble fra den ankende parts side under hovedforhandling i lagmannsretten spesielt lagt vekt på dokumentbevis og vitner for å få frem riktig fak-tum og fremstilling av sakens forhistorie. Dette er ikke tatt hensyn til av lagmannsretten, som klart gir uttrykk for at den ankende parts
27
vitner- i alt 12 – ikke har problemforståelse. Når det gjelder de priva-te engasjerte sakkyndige skriver lagmannsretten at de i liten grad har lagt vekt på deres utredninger. Det er oppsiktsvekkende at lag-mannsretten kun siterer fra negative beskrivelser fra den offentlige parts side uten å nevne den private parts motargumenter før det konkluderes.”
Vitner fra ulike sosiale lag og yrker i lokalsamfunnet som bar-nehagestyrer, lærer, rektor, sykepleier, lege, naboer og kollegaer ble betraktet som kasus. Retten fant at samtlige vitner manglet problem-forståelse. Denne påstand fra retten ble ikke drøftet. Dag Hiåsen, leder av den norske foreningen Folkeaksjonen mot maktmisbruk, politistat og overgrepskultur (FAMPO) kommenterer dommen slik:
”I perioden mellom tingretts- og lagmannsrettsbehandling av saksforholdet, ble Svanhild Jensen tilsatt v/Gargo pleie- og sykehjem i hjemkommunen. Fra hennes foresatte ved denne institusjon, ble det under rettsforhandlinger i Hålogaland lagmannsrett, tilkjennegitt at hun (Svanhild) utviste dyktighet mht. omsorgsutøvelse og grenseset-ting. Og endog – at hun hadde utvist særskilt dyktighet hva angår ovenfornevnte sterkt pleietrengende (Parkinson-rammede) pasienter. Men vitneprov avgitt fra ”kasus” som ”mangler problemforståelse” – må forbigås i stillhet.”(Hiåsen, 2004.)
To av lagmannsrettens dommere var inhabile. Den ene med-dommer (fagkyndig) var sjef for barneverntjenesten i en kommune i samme fylke som barneverntjenesten som var part i saken. Den andre inhabile var lagdommer som satt i samme dommerpanel som barne-vernets utnevnte sakkyndige uka før – den samme lagdommer skulle ta stilling til alvorlige anklager om faglig inkompetanse som ble ret-tet mot samme sakkyndige psykolog. Båndene var tette mellom utre-dere og dommere. De skiftet roller innenfor det samme nettverket. Etter domfellelsen ble det kjent at en lagdommer uken før ankefor-handlingene i Svanhild-saken, var lagdommer i en annen barneverns-sak i Hålogaland lagmannsrett. Der var en spesialpsykolog sakkyn-dig meddommer. I barnevernssaker tillegges sakkyndige meddom-mere stor vekt. Uken etter satt altså den samme lagdommeren i
28
dommerpanelet og skulle ta stilling til den samme spesialpsykolo-gens utredning i Svanhildsaken.
Lagmannsrettens administrator i Svanhild-saken uttalte seg slik til Høyesterett i forbindelse med anken: ”På grunn av at antallet kompetente fagpersoner er begrenset, må disse opptre i forskjellige roller. Av og til er de meddommere, av og til oppnevnt sakkyndige. Det er riktig anført at spesialpsykologen og lagdommeren i uken før ankeforhandlingene var dommere i samme sak, men Svanhild-saken ble ikke omtalt dem i mellom.”
Tingrettsdom – Østlandskommune 2011
Tingretten konkluderte med “klart bevismessig grunnlag på at “Anita” har en utviklingsskade.”
Hva var rettens bevis?
Rettens “bevis” var arbeidshypotese basert på BUPs (Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk) enesamtale med jenta og skolens rapport om “ukentlige utageringer” i en periode på 3 måneder. BUP vurderte at uroen skyldtes følelsesmessig forstyrrelse i tidlig barn-dom.
Rettsoppnevnt sakkyndige konkluderte med at årsakene til barnets forstyrrelser var betinget av mors tidligere rusmisbruk i tenå-rene: ”Det er videre slik at typiske faktorer som disponerer for ska-den – rusmisbruk, psykisk lidelse/angst/depresjon og utsatthet for vold, enkeltvis eller samlet, i varierende grad har vært til stede hos mor. Det er klar sannsynlighetsovervekt for at disse tilstander er årsaken til Anitas skade.”
Sakkyndige baserte seg på på BUPs vurderinger og en samtale med jenta og hennes mor. Retten fant at sakkyndiges konklusjon var “forenlig med” utviklingsskade slik som kommuneadvokaten hevdet.
Tingretten uttalte at skaden var “typisk utslag av forstyrrelse av barnets relasjon med omsorgsgiver.” Retten aksepterte sakkyndi-ges undersøkelse som manglet observasjon og intervju med personer som kjente barnet fra andre settinger.
Retten siterte sakkyndiges synsing: “Virkningen av en rela-
29
sjonsskade “sitter lenge i kroppen” hos barnet, og faren for regre-diering er stor hvis det igjen eksponeres for disponerende faktorer. I denne sak er opplysningene om mors rusproblemer knyttet til psykisk helse samlet sett forholdsvis omfattende, og etter rettens syn innebæ-rer alminnelig fagkunnskap knyttet til rehabilitering etter slike til-stander, i relasjon til evnen til å gi barn forsvarlig omsorg, at det på langt nær kan legges til grunn at den korte tid som er gått, har med-ført at mor nå er istand til å gi barna forsvarlig omsorg.”
Retten konkluderte videre: “Etter rettens syn er det forøvrig egnet til å skape usikkerhet omkring inntrykket av rehabiliterings-situasjon, at mors disposisjoner etter fylkesnemndas vedtak snarere kan synes motivert av tilpasninger for å få barna tilbake, enn av erkjennelse av nødvendigheten av få gjort noe med problemene knyt-tet til rus og psykisk helse.”
Retten la til: “Retten er også enig med kommunen at det ikke kan bygges på at mor må anses frisk, med hensyn til problemer hun har hatt knyttet til psykisk helse.”
Til tross for at det var ca. 10 år siden mor hadde hatt proble-mene med psykisk problemer, uttalte retten: ”Som framhevet av kommunen er det et kjent fenomen at slik skade hos noen barn kan gi mer dempende utslag.”
Menneskerettighetsbrudd
Den norske barnevernstjenesten begår daglig brudd på en rekke grunnleggende menneskerettigheter, som er nedfelt i Den Eu-ropeiske Menneskerettighets Konvensjon (EMK), Domsavsigelser ved Den Europeiske Menneskeretts Domstol (EMD) i Strasbourg, FNs konvensjon for barnets rettigheter, FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter m.fl.
30
En type brudd gjelder EMK artikkel 8 og EMDs praksis ved-rørende fosterbarn og deres biologiske foreldre.
I flere tilfeller utsettes fosterbarn og deres biologiske foreldre for kontinuerlig overvåking, feilrapportering fra tilsynsfører som barnevernet nekter å skifte ut. I henhold til EMKs artikkel 8 kreves det at barneverntjenesten må bevise med grundig, entydig dokumen-tasjon at en forelder er til skade for barnet for å foreta så sterke inn-grep i retten til privatliv og familieliv.
Barneverntjenesten har den hele og fulle bevisbyrde og må kunne dokumentere at det ikke fins tvil om at en forelder utgjør en fare for barnet dersom de er sammen uten tilsyn (jfr. Nødrett. Straffe-lovens § 47). I tillegg til krenkelser mot familieliv, privatliv og hjem, erfarer barn, øvrige biologske familie, den måten tilsynsfører og barnevernstjenesten behandler dem på som både ”umenneskelig” og ”nedverdigende” – og brudd på EMK artikkel 3, EMKS absolutte artikkel:
Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Norge er tidligere dømt for brudd på nettopp EMKs artikkel 8 (Adele Johansen vs Norway, 1996).
Artikkel 8: Retten til respekt for privatliv og familieliv.
1 – Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2 – Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sik-kerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
I dommen fra EMD, Strasbourg heter det blant annet:
“The Court recalls that the mutual enjoyment by parent and child of each other’s company constitutes a fundamental element of family life and that domestic measures hindering such enjoyment amount to an interference with the right protected by Article 8.”
31
“The Court considers that taking a child into care should normally be regarded as a temporary measure to be discontinued as soon as circumstances permit. Any measures of implementation of temporary care should be consistent with the ultimate aim of reunit-ing the child with its natural parents and the State should act in a manner calculated to enable the family tie to be developed.”
Adele Johansen vant fram i EMD, men fikk likevel aldri sin datter tilbake. Norske myndigheter ignorerte fullt ut dommen fra EMD, Strasbourg og den lille jenta ble adoptert. Dette er i strid med – brudd på – EMD Art. 46.
Norske myndigheter er forpliktet til å følge domsavgjørel-sene ved EMD (Art. 46), noe både barnevern og rettsapparat i stor grad likevel unnlater å gjøre. Bruddene gjelder både mht. tilbakefø-ring (Bvl. § 4-21) og samværsomfang (Bvl. § 4-19) jfr. bl.a. Ot. prp. nr. 76 (2005-2006). I strid med EMDs klare avgjørelser, er 2-6 årlige samvær à to-tre timer, den vanlige, norske besøkspraksis for foster-barn og deres foreldre. Vs. f.eks England der samvær normalt er en eller flere ganger i uken (ref. The York Studies) Jfr. bl.a. også FNs barnekonvensjon art. 9 (3). Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre, har til å opprettholde per-sonlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene på et regelmessig grunnlag.”
32
33
Kapittel III
Barnevernets saksbehandling
Kriterier for omsorgsovertakelse kan være
 at det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler i den personlige kontakten og tryggheten som det trenger etter sin alder og utvikling,
 at foreldrene ikke sørger for at et sykt eller funksjonshemmet barn får dekket sitt behov for behandling og opplæring,
 at barnet blir mishandlet.
Valg og bruk av bestemte metoder i utredninger, føring av journalnotater og rapporter er en viktig del av arbeidshverdagen til saksbehandlere og utredere innen ulike tjenester som barnevern, sosialetat og pedagogisk psykologisk tjeneste.
Barnevernets metode(r) er avgjørende for hvordan en ”sak” framstilles og om den blir til en sak for omsorgsovertakelse. Av den grunn er det viktig å se på hvordan barnevern arbeider med en sak. Det følgende presenterer metodiske krav til forsvarlig saksbehand-ling med særlig referanse til pioneren i skandinavisk utredningsme-todikk professor Bo Edvardssons arbeider (Edvardsson 2003). Ek-sempler på uforsvarlig saksbehandling beskrives og hvordan meto-diske feil kan begrenses.
Hva slags informasjon?
Profesjonell saksbehandling innebærer at man lytter og tar inn over seg at foreldre kan ha mer kunnskap om sine barn enn de selv har. Saksbehandler må kunne redegjøre for hvilke metoder som be-nyttes og at metodene skal kunne etterprøves.
Saksbehandler må sjekke at de premisser som legges til grunn
34
ikke er usanne. Dersom det ikke gjøres aktive forsøk på verifikasjon, slik at usanne premisser legges til grunn for avgjørelser, er vurde-ringene i rapporten ugyldige for det som skal undersøkes.
Saksbehandler skal få fram alle opplysninger/argument som er
relevante i saken. Innhenting av informasjon forutsetter at man kan diskutere det man observerer og får kjennskap til fra ulike parter.
Saksbehandlers holdning påvirker hva slags informasjon som innhentes og hvordan. Det er ikke akseptabelt at saksbehandler sam-ler inn opplysninger som kun taler for en bestemt løsning i saken. I prinsippet skal saksbehandler få fram alle opplysninger/argument som er relevante i saken (Jfr. Forvaltningsloven §17). Innhenting av informasjon krever at saksbehandler må være nøye med å diskutere det man observerer og får kjennskap til mellom partene.
Avgjørende for rapporten er om saksbehandleren evner å kun-ne få med seg det som sies av informanter.
Ressurser og utviklingspotensiale hos klienten kan ofte lett bli oversett. For utrederen kan det i mange tilfelle utgjøre et vanskelig dilemma når kartlegging av ressurser er nødvendig for å uttale seg om realistiske mål og tiltak for endring. Problembeskrivelser av kli-enten enten det gjelder barn eller voksne kan skade selvbildet. Res-sursanalyse forsøker å fokusere på mestring, muligheter og positive egenskaper i stedet for problemer og begrensninger. Mestring hand-ler om positiv identitet. Det betyr å møte hverdagens utfordringer med innsats, istedet for passivitet på grunn av selvbebreidelser og klager. Kartlegging av ressurser er viktig for å kunne sette opp realis-tiske mål. Det er dessuten helt nødvendig i forhold til vurdering av tiltak. Viktige opplysninger blir å vite hva klienten kan greie selv og hva uformelle, formelle og sosiale ressurser en kan spille på for å få til endringer. Ressurser kan beskrives i et hverdagslig språk. Det gjelder ord og begreper som ”personlige egenskaper”, ”kunnskaper”, ”interesser”, ”erfaringer”, og ”nettverk”.
Befring-utvalget (NOU, 2000:12) fokuserer blant annet på den uutnyttede ressurs som ungdommens nærmiljø og nettverk represen-terer (Bronfenbrenner 1979). Å trekke nettverket inn i problemløs-
35
ning og tiltak er relevant i forhold til barn og ungdoms livssituasjon. For å kunne se helheten i det system ungdommen beveger seg i, og endre på de forhold som drar ungdommen i negativ retning, vil nett-verksmetodikk være et nyttig redskap.
I prinsippet skal opplysninger vedrørende en person innhentes fra vedkommende. Det er personen selv som best vet hvor skoen trykker og hvordan situasjonen kan beskrives. Opplysninger fra bru-keren omfatter alt hva han (hun) uttrykker, både fakta og vurdering-er. Dette kan være alt fra beskrivelser av seg selv, utførte handlinger, situasjoner generelt, omgivelser, opplevelser, reaksjoner, forvent-ninger og ønsker.
Opplysninger fra andre kan komme fram fra muntlige infor-manter og /eller skriftlige kilder. Når det gjelder skriftlige kilder vil dette omfatte mest rapporter fra andre etater. I slike tilfeller må utre-derne utøve kildekritikk. Det er viktig å være oppmerksom på at opp-lysninger fra tidligere rapporter og journaler ofte er innhentet i en annen sammenheng og for et annet formål enn det som er den aktuel-le situasjonen.
En hovedregel er at man ikke bruker andre kilder uten at klien-ten er helt informert om det og godtar det. Saksbehandleren må sørge for at barnets og dets foresattes framstilling av egen virkelighet kommer fram i referatet. Dette kan sikres på flere måter. I første omgang kan saksbehandleren muntlig gi et sammendrag mot slutten av møtet. På den måten gis det mulighet for deltakerne (partene) å avklare misforståelser. Ulike versjoner av problem, hendelsesforløp eller saksforhold får komme fram.
Kildeopplysninger skal uten unntak henvises til at det skal være mulig å kontrolleres og kunne underkastes kildekritikk som er alfa og omega i en utredning. Det gjelder ikke kun ved innsamling av opplysninger, men også hvordan kilder gjengives. Bo Edvardsson stiller følgende krav: ”Vid återgivning av källa skall stor noggranhet iakttas och missvisande, döljande av sammanhäng eller förvrängning får ej ske. Felkällor måste beaktes när saklig grund hävdas Källkritik kan leda till avisande av anförd saklig grund.” (Edvardsson, 2003:12).
36
En hovedregel bør være at opplysninger vedrørende en person skal innhentes fra vedkommende selv. Det er personen selv som til vanlig vet best hvordan situasjonen faktisk er, og hvordan dette opp-leves. Opplysningene det dreier seg om er av ulik slag. Det omfatter både fakta og vurderinger. Det kan være alt fra beskrivelser av seg selv, hendelser, handlinger, situasjonen generelt, omgivelsenes reak-sjoner, egne forventninger og framtidsønsker. Å se på den som saken gjelder som hovedkilde for den informasjon som utredningen treng-er, er i samsvar med yrkesetisk tenkning og prinsipp innen offentlig tjenesteyting (Terum 2003). Grunnlaget for denne prinsippielle etiske holdningen er respekten for den retten klienten/brukeren har til selv å ta avgjørelser (autonomi), akseptering av klientens egenverd og rett til konfidensialitet (personvern). Mer problematisk vil det være når det dreier seg om mindreårige eller umyndige personer.
Klienter kan komme med opplysninger som utfordrer saksbe-handleren ideologisk. Saksbehandleren blir satt på prøve. Det gjelder å akseptere den enkeltes rett til sin versjon av virkeligheten som skal beskrives og vurderes. En slik grunnleggende rett innebærer ingen forpliktelse til å akseptere klientens moralske verdier.
Rett informasjon?
En grunnleggende forutsetning i saksbehandling er at saks-behandler evner å oppfatte det som sies eller uttales av informanter (Askeland og Molven 2006, Tranøy 2008). Gjengivelsesfeil er en type feil som forekommer ofte i barneverents journalføring og like-ledes i sakkyndiges utredninger (se Kapittel VI):
Far uttaler i samtale med forfatteren, at barnevernet i sine møtereferater mangler evne og vilje til å gjengi hva foreldrene fak-tisk har uttalt på møtet med barnevernet. Møtereferatene er ikke rik-tige, ifølge far. Han sier: ”Møtereferatene er alltid mangelfulle på den måten at man blir tillagt sitater eller feilsiteres på en eller flere uttalelser. Første reaksjon er oppgitthet over at etter så mange på-
37
pakninger over langt tid er møtereferatene ikke til å kjenne igjen i forhold til de møter som vi tross alt er til stede på.
Samtlige møtereferat fra 14 år tilbake og fram til nå har blitt korrigert fra mor eller far – som oftest begge. ja, så nær som ett møte, da.”
J.T.: ”Du hevder at dere er feilsitert. Kan du i så fall gi et eksempel?”
Far: ”Skal ta ett eksempel som får meg til å steile. Eksemplet viser at det er lurt å bruke hodet for å tenke med før man rapporterer i veg. Saksbehandler skriver (far viser J.T. notatet fra saksbehand-ler): ”Far belønnet gutten for å møte på skolen. Hver dag fikk Olav (min kommentar: sønnen) en lego-eske og at det er en kjempestor Lego-landsby hos far.”
Far: ”En lego-eske hver dag, når saksbehandler Ole Fistorp er klar over min situasjon som trygdet. Bare prisen på den slags belønningsgilde er ikke aktuelt med min økonomi og fornuft. Det riktige er 1 eske pr.14. dag i belønning for å rette på bekymrings-melding fra skole om høyt sykefravær.”
Advokat Venil Thiis uttaler følgende om barnevernets rap-portering og journalføring: ”Bærende for saken er gjerne journal-notater. Side opp og side ned. Detaljerte beskrivelser fra møter med foreldrene, telefonsamtaler med mer. Jeg har selv sett gjengitt hva jeg angivelig skal ha sagt på møter og i telefoner. Det var helt for-ferdelig, og jeg sluttet etter det i stor grad å snakke med dem i tele-fonen. Begynte å skrive brev etter møter hvor jeg laget min oppsum-mering om hva som hadde skjedd. Problemet med at kommunen har lagt flere årsverk i disse subjektive notatene er at beslutningstakere alltid vil ha en tendens til å legge større vekt på det som er skrevet enn det de har hørt under forhandlingsmøtet. (Forfatters utheving.)
I intervju med Adresseavisen uttaler Thiis: ”Barnet drukner i dokumenter. Det virker som folk i barnevernet er mer opptatt av å skrive notater på PC’en enn å bli kjent med barnet. De er mest opp-tatt av å være ”important” der de kommer med dokumentkoffertene
38
sine, og føler seg mer betydningsfulle jo flere papirer de har med seg.”
”De ansatte i barnevernet mener det nettopp er krav til juri-disk dokumentasjon som gjør at de må bruke mye tid på dette?” (Ad-resseavisens kommentar.)
”Det er en myte de selv har skapt. Vi ber ikke om at de skal skrive ubetydelige referater fra telefonsamtaler. Vi vil vite hvordan barnet har det, men denne kunnskapen er ofte helt fraværende. De viser også en svært nedlatende holdning til foreldrene, og de snakker heller med eksperter enn med dem.” (Thiis).
”Hvorfor er det slik?” (Adresseavisen spør.)
”De er en del av det offentlige maktapparatet som gjør at de føler seg prektige og snille, at de jobber i ”det godes tjeneste”, på-peker Venil Thiis. (Adresseavisen 10. desember 2001 – ”Advokat slakter barnevernet”.)
Barnevernets journalføring og rettssikkerhet
Barnevernsjournalene er den viktigste kilde til dårlig retts-sikkerhet. Journalspråket preges ofte av negativt tendensiøse påstan-der, ordvalg av barnas foreldre. Dette gjelder spesielt hvis foreldrene er uenige med barnevernet. Uriktige journalnotater blir som regel stående som endelig faktum. Det eneste foreldre kan gjøre hvis de mener noe er feil, er å be om at deres framstilling vedlegges som eget dokument i sakmappen. Eventuelle faktiske feil i journalnotatene blir ikke rettet opp i selve journalen, og foreldrene har ikke krav på ver-ken å få påpeke mangler eller alternative synspunkter og vurderinger. Dermed blir barnevernets ofte generelle og udokumenterte påstander og framstilling av faktum stående som den virkelighetsbeskrivelse som skal være ”gyldig” som dokumentasjon i fylkesnemnda og retts-instansene. De mangler som regel kontradiksjon fra foreldre og andre som kunne skapt mer positiv balanse i framstillingen.
Journalnotatene preges ofte av udokumenterte påstander, generelle vendinger og dårlig begrunnede vurderinger og konklusjo-ner av typen ”etter en samlet vurdering mener barnevernet at det
39
beste for barnet er omsorgsovertakelse”, mens vurderingsgrunnlag utover dette ofte utelates.
Jounalnotatene viser også som regel mangelfull evne til re-fleksjon og drøfting av de påstander og vurderinger som framsettes. Dermed blir det barnevernet betegner som ”barnevernfaglige vurde-ringer” ikke særlig annet enn det folk flest ville kalle ”synsing”. Bar-nevernet mener at barnevernfaglige vurderinger som baseres på ”synsing” er valide fordi ”synsingen og beslutningen” er basert på erfaring de har tilegnet seg gjennom praksis, såkalt ”taus kunnskap”. ”Taus kunnskap” kan imidlertid ikke overprøves eller predikeres ut fra definerbare kritierier. Dermed ivaretas verken barnets eller for-eldrenes rettsikkerhet i måten journalene føres på.
Måten journalene føres på bør endres med fokus på at jour-nalene skal skrives slik at barnas og foreldrenes rettssikkerhet blir best mulig ivaretatt. Mot en slik bakgrunn med mangel på pålite-lighet og grundighet er det ikke rart at det forekommer svake be-grunnelser og manglende vilje til å hjelpe familier: ”Det er vurdert som lite sannsynlig at dette vil kunne avhjelpes ved videre hjelpetil-tak, og videre vurdert er begge barna i en sårbar situasjon for å kunne utvikle alvorlige psykiske lidelser og atferdsproblemer.” Saksbehandler påviste ikke hva slags omsorgssvikt barna var utsatt for. Påstanden om at begge barna var i en sårbar situasjon som kunne utvikle alvorlige psykiske lidelser og atferdsproblemer var ikke dokumentert. Saksbehandler beskrev ikke hva som var en sårbar situasjon.
Det barnevernet IKKE skriver om
er de 95 % av virkeligheten i barnas og foreldrenes liv og relasjon som kan være positiv:
Jeg (N.L.) har lest gjennom bunkevis av barnevernsaker og saksdokumenter. Det er lite konstruktiv og oppløftende lesing.
Barnevernets arbeidsmetoder ser ut til å være skremmende enkle.
40
Alle som ikke er enig med barnevernet og ikke gjør eller sier det barnevernet vil, blir omskrevet på en negativ måte, men de som er enige med barnevernet eller ihvertfall sier og gjør som barnevernet befaler blir omskrevet i positive vendinger.
Når man leser gjennom hele barnevernsaker er dokument-bunken ofte stor. Og det kan være interessant å lese hvordan en far eller mor som i begynnelsen av dokumentbunken gjør motstand mot barnevernet og som barnevernet følgelig framstiller omtrent som verdens verste person, blir omdefinert til en flott person og god mor eller far, med en gang barnevernet har klart å bryte ned motstanden tilstrekkelig til at denne personen «samarbeider» på barnevernets premisser.
Men med en gang det oppstår litt motstand igjen, så forand-rer barnevernet også personkarakteristikkene til å bli negative, og alt foreldrene gjør og sier som barnevernet ikke liker framstilles på en lite flatterende måte.
Sakbehandlerene ser ut til å bli lært opp til hvordan de skal skrive møtereferat og notater, slik at det virker som om foreldrene er mindre intelligente personer som mangler gode argumenter hvis de er uenig med barnevernet.
Når jeg (N.L.) leser saksdokumentene i barnevernssaker til foreldre jeg kjenner, ser jeg tydelig hvilken trakkasering disse men-neskene blir utsatt for. Foreldre jeg kjenner som oppegående og res-sursterke, framstilles som om de skulle være helt sprø og ute av stand til å fungere normalt. Dette går igjen i sak etter sak.
Det ene mer trakkaserende dokumentet konstrueres etter det andre. Hvis foreldrene derimot prøver å gjøre som barnevernet øns-ker, så skrives det noe om at ”Nå går alt bedre. Mor/far har nå innsett at det barnevernet mener er riktig. Mor/far beskrives nå plutselig som kloke og viser stor selvinnsikt og forståelse for barnets beste. Og hvis det fortsetter slik, kan lille Per/Kari kanskje få utvidet sitt samvær med mor/far noen timer neste år…”
Det som aldri ser ut til å falle barnevernet inn, er at barnas foreldre kan ha bedre kjennskap og forståelse for sitt eget barn enn dem selv. Eller at foreldrenes argumenter kan være bedre enn deres.
41
Hva skjer med foreldrene psykisk når de år etter år bare får dokumenter med negative og tendensiøse beskrivelser av alt ved dem og situasjonen deres. Er ikke dette å anse som direkte trakassering fra det offenlige?
I en slik situasjon er det lett å glemme at barnevernet konst-ruerer sin egen virkelighet, og at det er virkelighet som egentlig ikke finnes.
Men dette er det viktig å huske på. Den virkeligheten barne-vernet konstruerer i sine saksdokumenter finnes ikke. Det er en vir-kelighet som fylkesnemnda og retten forholder seg til, men som ing-en faktisk lever i.
Hvis barnevernet hadde skrevet om den virkeligheten barn og foreldre faktisk lever i, tror jeg saksdokumentene ville sett helt annerledes ut. Da ville det blitt 100 ganger så mange dokumenter, hvorav antagelig omtrent 95 prosent av dem hadde fortalt noe om alt det gode og positive i livet og relasjonen mellom barna og foreldrene deres.
Jeg vil derfor minne alle som er involert i en barnevernsak om at det kanskje er nettopp alt det som IKKE omskrives i sakspapi-rerene som er den viktigste og mest omfattende delen av barnas og foreldrenes liv, relasjon og virkelighet.
De 95 % vi ikke får lese noe om kan være positive – og ville snudd vårt inntrykk av situasjonen og saken fullstendig på hodet.
Husk dette-neste gang du leser eller engasjerer deg i en bar-nevernssak!
Definisjonsmakten:
”Damned if you do, damned if you don´t”
Advokat Thiis oppsummerer følgende om barnevernets defi-nisjonsmakt: ”Alt barnet sier og gjør blir tolket inn i denne konteks-ten.” Hun utdyper definisjonsmakten slik: ”Hvis barnet ikke vil ha fysisk kontakt er det fordi det har blitt neglisjert. Hvis barnet er ukri-tisk og vil sitte på alles fang er det fordi de har blitt neglisjert. Atskil-lelsesproblematikk finns ikke når et barn flytter fra dårlige foreldre til et offentlig godkjent hjem. Hvis barna under knapt tilmålte sam-
42
vær med foreldrene er avvisende, blir det oppfattet som at de er like-gyldige overfor foreldrene. Er de passive eller hyper blir begge deler oppfattet som bekreftelse på det dårlige samspillet. Om foreldrene sier at barna er helt annerledes overfor dem enn tidligere, blir ikke foreldrene trodd, eller ignorert. Gråter de ved atskillelse er man overbærende forståelsesfullt innstilt til det, men foreldre som har problemer med å takle atskillelsen fra barnet selv, blir sett på som dårlige foreldre, mens de som virker uberørt følelsesmessig, enten blir sett på som dyktige og hensynsfulle foreldre eller avflatede per-soner som ikke er engasjert i barnet sitt.”
En mors erfaringer. NOTE 3.
”Jeg har hatt en sak med BV som nå er avsluttet. Jeg sitter med alle dokumentene fra BV som jeg fikk ut med hjelp av fylkes-mannen. Jeg har så ufattelig mange bevis på hvordan de lyver, ma-nipulerer, legger seg opp i andre saker og styrer utfallet av voldsan-meldelser, og til og med prøver å fremprovosere sammenbrudd hos meg for å få ”rett” i hypotesen deres, innledningsvis om at jeg var ”psykisk ustabil, konfliktsøkende, i mental ubalanse, personlighets- forstyrrelse” osv osv. Når ingen kunne bekrefte hypotesen, (lege, sykehus, psykolog) begynte de å bestille bekymringsmeldinger fra hjemmehjelp, skole og ”anonym nabo”. Ved konfrontasjon med de enkelte har de til slutt innrømmet at barnevernet instruerte dem med innholdet i meldingene. To barn er for resten av livet merket etter denne ”saksbehandlingen” – og jeg har bare såvidt begynt å forbe-rede erstatningssøksmål. Dette er rendyrket ondskap, det er ikke bare et råttent eple, men en hel råtten eplekasse!
Man må bare ikke leve i den illusjon om at barnevernet øns-ker å hjelpe barn! Det er utopi!”
43
Barnevernets samarbeidspartnere
Skoler som henviser
En tendens i tiden er at skoler raskt sender bekymringsmelding til barnevernet. Det gjelder tilfeller der skolen selv ikke makter å løse sine samarbeidsproblemer med elevenes foresatte.
Ett eksempel på slik henvisning er (fra en Østlandskommune) en elev som fra 2. til 4. trinn viste tegn på lese- og skrivevansker. Skolen overså dette.
Eleven hadde kamuflert sine problemer. I 5. trinn ble elevens problemer omtalt som lese- og skrivevansker. Lite eller ingenting ble gjort. Eleven fikk ikke tilpasset undervisning. Han fulgte klassens plan i alle fag og fikk samme oppgaver og lekser som de øvrige ele-vene. Utfordringene ble større med flere og mer omfattende oppga-ver og lekser. Eleven ble hengende langt etter klassens gjennomsnitt. Det oppstod konflikt mellom skolen og foreldrene om årsaken til elevens faglige problemer.
Skolen mente foreldrene var årsaken til elevens problemer, fordi de angivelig ikke sørget for at gutten gjorde lekser. Guttens foreldre mente skolen hadde gjort for lite for å lære sønnen å lese og skrive tilfredstillende. Skolen innkalte til et samarbeidsmøte med foresatte, helsesøster og PPT. Foreldrene mente de gjorde så godt de kunne. De uttalte at skolens ledelse hadde gjort for lite for sønnen. Pedagogisk-psykologisk tjeneste tok ikke stilling siden eleven ikke var henvist til PPT for sakkyndig vurdering. Konklusjonen på møtet var at skolens ledelse besluttet å sende bekymringsmelding til barne-vernet. Begrunnelsen var at foresatte ikke sørget for at eleven gjorde lekser hjemme. Verken dårlige karakter eller unnaslunting fra lekser er grunn nok til å sende melding til barnevernet. Skolens ledelse fraskrev sitt ansvar for å sørge for tilpasset opplæring til eleven. Sko-len hadde ikke gitt den elevtilpassede undervisningen de hadde plikt til. Grunnlag for bekymringsmeldingen var ikke til stede.
44
Helsestasjon
En mor forteller: Helsesøster sa til meg i annenhver setning at ”dette trenger vi iallefall IKKE å melde.” Likevel eller kanskje nettopp derfor mottok barnevernet bekymringsmelding grunnet mis-tanke om manglende samspill mellom meg og min datter på 14 mnd. Jeg fikk høre at det var ”manglende empati og lite blikk-kontakt”.
Jeg synes det er veldig avslørende at helsestasjonen tenker på barnevernet hele tida, enten de nå ”skal melde” eller ”ikke melde”.
Helsepersonell har også taushetsplikt og ikke kun meldeplikt overfor barnevernstjenesten. Unntaket er ved kvalifisert mistanke om omsorgssvikt. Det kreves faglig begrunnelse for mistanke om at bar-net utsettes for skadelige forhold. Det er ikke tilstrekkelig at ved-kommende har personlige oppfatninger uten støtte i skrevne retnings-linjer. Det skal med andre ord forklares skriftlig hvilke spesifikke observasjoner som blir gjort, og hvordan disse rettferdiggjør brudd på taushetsplikten. Brudd på taushetsplikt skal klages inn til helsetil-synet i fylket etter Helsepersonelloven § 55 – ”vurdering av plikt-brudd”.
Barnehageansatt skuffet over barnevernet
Må ærlig innrømme at synet på barnevernet har blitt litt dår-ligere med årene. Jobber i bhg og er med jevne mellomrom i kontakt med bv. Har vel blitt litt skuffet over oppfølgingen. Når du melder, og sitter med følelsen av at det er kun foreldrenes ord som blir trodd, kan du bli fristet til å gi opp iblant. Tror ikke det er ren uvilje fra barnevernet sin side, men de er så overarbeidet at de gjør mye for å få saken fortest mulig unna, og bagateliserer da gjerne bekymringen. Det kan virke som om det er kun akuttsaker som blir håndtert på en ”tilfredstillende” måte. Det er blitt slik at vi nesten vurderer det som barnets beste å ikke melde, for da kan kanskje dialogen til foreldrene forsvinne, samtidig som det ikke blir oppfølging fra barnevernet. Det blir tap i begge ender. Det er da bedre å følge opp tett fra barnehagen sin side.
Siv (www.barnehage.no 11.01.2011 kl. 12:28).
45
”Det er nesten altid mor som blir hørt, men barnehagen. må bli bedre på å gjøre jobben sin med å varsle Bvt når et barn sliter og det ikke har stabile forhold hjemme. Dere må ta det eksta det medfø-rer, det er deres jobb. Som bestemor har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt i barnets favør, verken til barnevernet eller Bhg., pga. at begge disse instansene skylder på taushetsplikta. (For enkelt, mener jeg, når et barn sliter.)”
NN (www.barnehage.no 11.01.2011 kl. 13:58).
Rettssikkerhet og bekymringsmeldinger
Bekymringsmeldinger som sendes fra barnehage, skole og andre instanser har ofte et innhold som svekker rettssikkerheten på samme måte som barnevernet ”dokumenterer” i journalføringen. Muligens av frykt for at meldingene bare skal blir henlagt, legger bekymringsmelderne ofte tykt på og får det de angir som bekym-ringsgrunnlag til å framstå som mer alvorlig enn hva det faktisk er. Bekymringsmeldinger kan ikke korrigeres. De blir ofte brukt for alt de er verdt til å sverte foreldrene i fylkesnemnda og retten. Selv om ikke noe av det som måtte stå i dem er dokumentert, kan de allikevel framlegges og brukes til å mistenkeliggjøre eller gi et generelt dårlig inntrykk av foreldrene.
Med tanke på rettssikkerheten er det også et problem at be-kymringsmelderne kan være anonyme og ikke må kunne dokumente-re at noe av det de skriver faktisk er sant.
Samfunnsviter Ole Texmo beskriver praksis med bekym-ringsmeldinger som en del av en angiverkultur:
”Angiverkulturen som oppfordrer til anmeldelser og bekym-ringsmeldinger er et resultat av at faggrupper innen politi, barne-vern, PPT, BUP og resten av psykonomsamveldet dyrker en kultur hvor det er viktigere å sysselsette hverandre med saker enn å utrede og løse problemer.” (Texmo 2007.)
46
Oppsummering
Straffeprosessloven inneholder nøye regulerte forskrifter for registrering av informasjon. I barnevernssaker er dette helt annerle-des. Det mangler helt regler for innhenting, og opplysningene blir ofte nedskrevet uten at det stilles et eneste krav om informasjon. Den enkelte barnevernsarbeider avgjør fritt om samtaler med impliserte tas over telefon eller ved personlig fremmøte. I stor grad blir telefon brukt. Man får det saksbehandler skriver ved kontrollspørsmål, ikke lest opp.
Barnevernssaker bygger ofte på anonyme meldinger. Disse vil det være umulig å forsvare seg mot, fordi man ikke vet hvem kilden er, om kilden er troverdig, om kilden har førstehånds kunnskap, eller bare har hørt mer eller mindre løse rykter, om kilden står i et motset-ningsforhold til foresatte osv.
Opplysninger vedrørende en person skal innhentes fra ved-kommende. Personen selv må ha mulighet til å kontrollere om saks-behandler har gjengitt riktig.
En hovedregel er at man ikke bruker andre kilder uten at klien-ten er helt informert om det og godtar det.
Barnevernjournalene gir ensidig negativ og tendensiøs fram-stilling av virkeligheten. Journalene mangler som regel kontradiksjon fra foreldre og andre som kunne skapt mer positiv balanse i framstil-lingen.
Journalnotatene skjemmes av udokumenterte påstander, ge-nerelle vendinger og dårlig begrunnede vurderinger og konklusjoner av typen ”etter en samlet vurdering mener barnevernet at det beste for barnet er omsorgsovertakelse”, mens vurderingsgrunnlag utover dette ofte utelates.
Omsorgsovertakelser er et alvorlig inngrep og en stor belast-ning for både barnet, foreldrene og hele barnets familie og nettverk. Det er derfor svært viktig at validiteten i utredningsarbeidet blir så god som overhodet mulig, og at omsorgsovertakelser ikke brukes som forebyggende tiltak, men kun i situasjoner der alvorlig og irre-versible situasjoner med omsorgsvikt er blitt dokumentert.
47
Kapittel IV
Fylkesnemndas rolle og funksjon
Historikk
Lov om barnevernstjenester av 1992 erstattet den tidligere barnevernsloven med kommunalt utvalgte nemnder. De tidligere nemnder hadde en tilkalt dommer, som skulle avgjøre om vilkårene for tvangsvedtak var til stede. Barnevernsnemndene ble erstattet av fylkesnemnd – Fylkesnemnda for sosiale saker, som består av en jurist, to tilkalte sakkyndige medlemmer og to lege-medlemmer. Den nye barnevernloven skulle i større grad sette barnas interesser i sent-rum, og ivareta rettssikkerheten (Falck og Havik 2000). Ved innfø-ringen av den nye lov om barneverntjenester av 1992 har barnever-nets beslutninger i større grad blitt en funksjon av profesjonelle vur-deringer, framfor lege- og politiske hensyn. Hovedsiktemålet for den nye loven har vært å styrke det juridiske og faglige grunnlaget for avgjørelsene. Lovendringen har betydd at psykologer – som represen-tanter for en sentral del av den faglige kunnskapen – er blitt trukket mer med i beslutningsprosessen. Sakkyndige psykologer foretar egne undersøkelser og vurderinger basert på sin fagkunnskap når de tar stilling til spørsmålet om tvungen omsorgsovertakelse. Deres vurde-ringer tillegges betydelig vekt når beslutningene fattes. En undersø-kelse av 50 saker om omsorgsovertakelse fremmet for fylkesnemda i Sør-Trøndelag viser at 84,2 % av sakene ble vedtatt i overensstem-melse med kommunens forslag, som var identisk med utnevnt psyko-logs utredning (Iversen, 1998:4). Ut fra et rettssikkerhetssynspunkt er det betenkelig at fylkesnemnda og domstol som beslutningsorgan og barnevernstjenesten som part, engasjerer psykologisk sakkyndig. Barnevernet utferdiger mandatet. En slik institusjonell ordning reiser tvil om uavhengigheten til sakkyndige.
48
Organiseringen og sammensetningen av fylkesnemnda beskri-ves av juridiske eksperter som et framskritt med hensyn til rettssik-kerhet i forhold til barnevernsnemnda:
”Med innføringen av fylkesnemnda som beslutningsorgan i tvangssaker i barnevernet ble initiativfunksjonene delt på to uav-hengige organer (…) Hensikten var at det ikke skulle være det samme organ som tok den endelige beslutningen. Erfaringene med barne-vernsnemnda viste at beslutningene ofte ble tatt lenge før selve for-handlingsmøtet fant sted. Når fylkesnemnda får en sak inn til avgjø-relse vil ingen av nemndsmedlemmene ha kjennskap til saken fra tidligere arbeid med den, slik at nemnda treffer sin avgjørelse kun på bakgrunn av sakens dokumenter og det som kommer fram i forhand-lingsmøtet, på samme måte som domstolene.” (Kjønstad, 2002:61.)
Sakkyndighetsrollens funksjon i fylkesnemnda og andre retts-instanser i barnevernsaker er ikke problematisert. Det er for eksem-pel ikke stilt spørsmål om hva slags relasjoner det er mellom barne-vern og sakkyndige. Både retten, fylkesnemnda og barnevernstjenes-ten tar utgangspunkt i det samme utvalg av sakkyndige. De samme sakkyndige psykologer tar vanligvis oppdrag både fra barneverntje-nesten og domstolen. I motsetning til den private part, har barnevern-tjenesten ansvar for å fremme saken for nemnda og følgelig også ansvar for å få den opplyst (7-3).
I praksis er det slik at fylkesnemnda sjelden oppnevner sak-kyndige (Havik, 2000:67), og Barne- og familiedepartementet har anbefalt at dette bare bør skje unntaksvis når ”leder finner saken mangelfullt utredet i spørsmål som krever særskilt sakkyndighet” (Rundskriv av 5. januar 1993 i NOU 1995:23:15). Barneverntjenes-ten får dermed en annen stilling enn den private part i saker om om-sorgovertakelse. Når det gjelder den private parts mulighet til å enga-sjere sakkyndig, beskrives det av sakkyndige psykologer og myndig-heter som en subjektiv mulighet til å styrke egen sak (Reigstad 1994, NOU 1995:23, Backe- Hansen 2003). Spørsmålet er om ikke også barneverntjenesten kan antas å gjøre det samme.
49
Fylkesnemndas arbeidsmåte
Fylkesnemndas utstrakte bruk av skriftlig materiale i stedet for å bygge på muntlighetsprinsippet, som er helt sentralt i straffesaker og sivilprosessen utenom barnevernssaker, medfører at skriftlige ”vitneutsagn” kan bli brukt hemningsløst. Det saksbehandler skriver ned – uansett hvor galt det er referert – blir ofte et viktig bevis i seg selv. Psykolograpportene sammenfaller som regel med barneverns-rapportene. De sakkyndiges utredning bygger i stor grad på barner-vernets opplysninger som ofte er annen-, tredje- og fjerdehånds opp-lysninger, og ikke sjelden på anonyme meldinger. Anonyme melding-er vil det være umulig å forsvare seg mot, fordi man ikke vet hvem kilden er. Det blir da ikke spørsmål om kilden er troverdig, om kil-den har førstehånds kunnskap, eller bare har hørt mer eller mindre løse rykter, om kilden står i et motsetningsforhold til foresatte, osv. I straffesaker vil opplysninger av denne karakter være helt umulig og ulovlig å bruke.
I rundskriv har Riksadvokaten sterkt advart mot bruk av ano-nyme kilder, og nevner spesielt at disse ofte er diktert av hevn, mis-unnelse eller ondskap, og at man gjør rettest i å gå ut fra at dette er tilfelle.
Sakkyndige oppnevnes av barnevernet, uten forutgående kon-takt, og fullstendig over hodet på den private part. Ofte benyttes sak-kyndige med tilknytning til barnevernet, eller sakkyndige satt opp på lister utarbeidet av barnevernet. Dette kan være sakkyndige som mer eller mindre er økonomisk avhengige av barnevernet, eller med nær tilknytning til barnevernet.
Foreldre som nekter å samarbeide med barneverntjenesten kan få tilbud om oppnevnt psykolog. Et eksempel på et slikt tilbud er følgende brev fra Oslo kommune, Gamle Oslo barneverntjeneste (4/4-2002): ”Selv om barneverntjenesten har forstått at du ikke øns-ker kontakt, synes vi likevel at du får anledning til å uttale deg samt bli vurdert av en upartisk kilde. Barneverntjenesten vil med dette gi deg tilbud om utredning av psykolog i forhold til din omsorgsevne for Arne. Det blir viktig at du finner en psykolog som føles trygg, hvorpå barneverntjenesten vil betale utgiftene. Vi oppfordrer deg
50
også til å la deg bistå av en advokat som vil kunne ivareta dine ret-tigheter.” Arnes far svarte ikke på tilbudet fra barnevernet. Far fikk nytt, men kort brev fra barneverntjenesten (3/5-2002): ”Det ble på møtet den 29. april avtalt at barneverntjenesten sender en kopi av psykologer som kan utrede din omsorgsevne, hvorpå barneverntje-nesten vil betale.” Søk i lovdata viste at i listen av psykologer som barnevernet anbefalte til far var det ingen som de siste to år hadde konkludert i sine utredninger mot omsorgsovertakelse. Psykologer som har flere sakkyndige oppdrag i barnevernssaker opptrer ikke sjelden på møter med barnevernet, uten at den private part er til ste-de, og får svært ensidig informasjon. Slik får man i utgangspunktet negative synspunkter på den private part, før utredningen er påbe-gynt. Sakkyndige kan dermed bygge på faktisk feil grunnlag. I straf-fe- og barnefordelingssaker er det selvsagt at det er retten som opp-nevner sakkyndige, etter at partene har hatt anledning til å uttale seg. Det ville ha medført ramaskrik om politiet, fordi de satt med økono-miske midler, ensidig skulle kunne oppnevne sakkyndige, eller om den rike part i en barnefordelingssak skulle kunne bestemme dette, fordi den annen part ikke har midler. I barnevernssaker er det barne-vernet som har midler og derfor ofte tiltar seg retten til diktatorisk å oppnevne sine sakkyndige.
Barnevernets instilling er oftest en oppramsing av negative opplysninger om de foresatte. Ikke sjelden uttaler barnevernets saks-behandlere seg om de vanskeligste forhold innen medisin, psykologi, pedagogikk og juss med en nesten grenseløs overflatiskhet.
Styringsjuss – prosessanarki
Behandlinga i fylkesnemnda kan karakteriseres som en proses-suell bastard. Advokat Thiis betegner praksisen i Fylkesnemnda som: ”Prosessanarki, med en blanding av bevisførsel, lesing av dokumen-ter, er egentlig skriftlige meningsytringer, skriftlige vitneopptegnel-ser som igjen blandes med muntlige forklaringer i nemnda.” Thiis utdyper systemet slik: ”Noen ganger ønsker nemnda de sakkyndige til stede, andre ganger ikke. Noen ganger dukker det plutselig opp
51
nye opplysninger fra den offentlige part, opplysninger som barne-vernet har sittet med lenge, uten å bekjentgjøre dem på forhånd. Det refereres til skriftlige opptegnelser fra anonyme vitner – som ikke sjelden er slarv og rykter – opphøyet til sannhet. I likhet med demo-kratiske og rettslige prinsipper i Norge er det den som anklager som har bevisbyrden for sine påstander. Det er således galt å legge udo-kumenterte påstander til grunn som sannheter om den som anklages for å motsi påstanden. Den anklagede skal ikke bevise sin uskyld, det er anklager som skal bevise sine påstander.”
Professor Marianne Skånland har sett nærmere på rettspraksis i den europeiske menneskerettighetsdomstolen, Strasbourg (Skånland 2004). Hun fant en type saker mellom Tyrkia og kurderne hvor det militære var påtalemyndighet, og hvor Tyrkia ble dømt hver gang kurderne kunne vise at det satt en militær blant dommerne. Mennes-kerettighetsdomstolen fant da at den tyrkiske domstolen ikke oppfyl-te folkerettens strenge krav til uavhengighet.
Mye tyder på at norske barnevernssaker representerer en paral-lell. Det skyldes at det i barnevernssaker benyttes en spesialdomstol som foruten fagdommer og legdommere, også omfatter såkalte sak-kyndige dommere. Spørsmålet er om disse oppfyller de kravene fol-keretten stiller til uavhengighet. Mange av dem arbeider i barnever-net, og er nære venner eller kolleger med de barnevernarbeiderne som fungerer som påtalemyndighet i denne type saker.
I Norge er folkeretten innarbeidet i lovverket. For å sikre inn-byggerne rettferdig behandling heter det derfor i forvaltningsloven 6, andre avsnitt:
”Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen han har nær personlig til-knytning til.” Politikere som har blitt konfrontert med ovennevnte problemstilling, har derimot reagert stort sett med å se bort fra for-eldrenes rettigheter idet de har betraktet de sakkyndige dommerne som nøytrale representanter for barnet. I henhold til folkeretten er det
52
derimot ikke mulig å tilsidesette den enes rettigheter på bekostning av en annens. Dette fremkommer klart av så vel artikkel 29 i ver-denserklæringen for menneskerettigheter og artikkel 3, punkt 2 i FNs barnerettskonvensjon:”Partene påtar seg å sikre barnet det vern og den omsorg som er nødvendig for hans eller hennes trivsel idet hen-syn tas til rettighetene og forpliktelsene til hans eller hennes foreld-re, verger eller andre enkeltpersoner som ifølge loven er ansvarlig for ham eller henne …”
Hva skjer i nemnda?
Løpet er ofte kjørt i favør av kommunen når en sak om om-sorgsovertakelse er berammet i fylkesnemnda.
En del av strategien er ifølge advokat Venil Thiis overkjø-ring av motparten med journalnotater og referater: ”Der brukes det lang tid på irrelevante ting som opplesing av ubetydelige journalno-tater, og foreldrenes advokater kan ikke overkjøre prosessen på noen måte.
Advokat Thiis oppfordrer skriveføre foreldre til å lage egne referater: ”Alle skriveføre foreldre bør oppfordres til å lage sine egne referater fra dag en når de har med Bv å gjøre, men dette er jo vanskelig å gjennomføre i en situasjon hvor foreldre har mer enn nok med å overleve fra dag til dag i en anstrengt situasjon.”
Løpet er ofte kjørt før saken er berammet i fylkesnemnda. Thiis viser til at ”barnevernet kan innkalle klient til møte med advo-kat før forslag om undersøkelse er sendt og få opplyst at virkelighe-ten kanskje ser helt annerledes ut enn den de baserer seg på. Ofte bygger barnevernets forslag på gammel eller ikke oppdatert infor-masjon og generelle fraseaktige vurderinger uten forankring i det individuelle tilfellet.”
Nye opplysninger endrer sjelden saken.
Advokat Thiis kommenterer rollen til kommuneadvokaten: ”Ikke sjelden blir kommuneadvokaten enda mer standhaftig. De er ansatt av kommunen og har som regel en svært sterk offentlig identi-
53
fikasjon. De føler et slags ansvar for å forsvare barnevernsetaten og lærer også etter hvert at det er lett å få støtte for dårlige prosjekter og at dommerne også har tankegangen om at den vårherre har satt til å stelle med forsvar av de små barn, har han også gitt forstand. Jeg har sett mange velmenende nikk fra dommere til det reneste sva-da og mange gjentakelser av tilsvarende svada i de avgjørelser som tas.”
Faglig bløff?
Ved hjelp av en dokumentbunke lages inntrykk av en slags faglighet, basert på angivelige grundige vurderinger av hva som er ”barnets beste”. Overordnet alt er den etablerte forestillingen om at kommunen ivaretar barnet. Alle tiltak som barnevernet som faglig instans har gjort er for barnets beste.
Advokat Venil Thiis beskriver prosessen slik:
”Man smiler overbærende over mors/fars advokat som har den meget viktige oppgaven å ”ivareta mor og far” oppi ”alt dette vanskelige” som oppstår for dem når Bv blir nødt til å utføre sin plikt om å ivareta barnet i strid med det som er foreldrenes ønsker. Denne forestillingen om egen rolle er så dypt forankret hos dem at de ikke er i stand til å forstå at mors/fars advokat faktisk personlig kan mene at Bv handler i strid med hva som er best for barnet. Dette er jo samtidig en veldig effektiv måte å avvæpne foreldrenes advokat på. En annen hersketeknikk er at barnets far og mor fratas navnet sitt ved at de systematisk blir kalt far og mor i ubestemt form, aldri mammaen til Petter eller Petters pappa. De blir redusert til en kate-gori og fratas sin individualitet og tilknytningen til sitt spesifikke barn. Jeg har systematisk forsøkt å la være å skli inn i dette, og har vel neppe klart det konsekvent. Det er vanskelig også når du er be-visst på disse tingene å ikke skli inn i det selv. Min personlige opp-fatning for øvrig er at det er direkte ufyselig å kalle moren til et barn ”biologisk mor” eller faren ”biologisk far”. Uansett status etter barnevernloven er foreldrene alltid moren og faren til sitt eget barn.”
54
Vitneførsel
Thiis: ”Det er ikke uvanlig at hovedtyngden av vitneførselen er ansatte i barnevernet som ikke har truffet barnet eller bare møtt barnet helt overfladisk. De ansatte sitter stort sett og forklarer seg om det samme. Saksbehandler gjentar det advokaten har sagt i inn-ledningsforedraget. Det er ofte flere saksbehandlere. Man pulverise-rer ansvar ved å henvise til andre. Du kan ikke spørre saksbehandler fra 2008 om det som skjedde i 2005. Hvis du etterspør langsiktige målsettinger, og hvilke vurderinger som lå til grunn for avsluttede hjelpetiltak og lignende, kommer de med byråkratiske henvisninger til andre.”
Advokat Thiis uttaler:
”Min erfaring er at kommuneadvokaten bruker å samle alle vitnene forut for forhandlingsmøtet og avholder et felles møte. Dette er etter mine begreper sterkt betenkelig. Man kan nesten merke det i retten når de forklarer seg at de går for et felles standpunkt med en felles begrunnelse. Til tross for alle detaljene om dette og hint i do-kumentene blir denne felles vitneførselen ofte generell og fastlåst. Du opplever en lojalitet vitnene imellom i stedet for å oppleve den enkel-te fagperson som et selvstendig menneske med egne og nyanserte synspunkter på de kompliserte mellommenneskelige relasjonene som er til behandling.
Jeg vet fra min praksis at kommunalt ansatte som vi har ønsket som vitner, fordi klienten vår har opplevd at de kan ha avvi-kende synspunkter, blir kjempestressa og avhengig av personlig mot og styrke, enten ender opp med et sterkt og viktig vitneprov i vår klients favør eller så blir de rasende og lager en masse krøll før de eventuelt stiller med en riktignok ”sannferdig” forklaring preget av motvilje, og hvor de er så knappe som overhode mulig på alt som går i klientens favør. Dette gjelder alt fra lærere, helsesøstre, førskolelæ-rere og barnehageassistenter og fosterforeldre. Det presset mange skikkelige folk føler er massivt. Ser ikke bort ifra at man blir kon-frontert internt med uttalelser som: Tar du virkelig sjansen på hvor-dan det vil kunne gå med dette barnet hjemme hos foreldrene? Mens ingen av dem som er lojale overfor kommunens plan får spørsmålet:
55
Tar du virkelig sjansen på at dette barnet skal måtte flytte til frem-mede og kanskje flytte fra fosterhjem til fosterhjem til det blir 18 år?”
Rett til å bli hørt
I 2004 ble barns rettigheter til å bli hørt styrket. Lov om barnevern-tjenester og lov om barn og foreldre innførte regelen om at barn over 7 år skal høres i egen sak. (Tidligere 12-års grense). Ordningen er problematisk og kan lett misbrukes av aktører med definisjonsmakt og påvirkningsmuligheter. Det finnes familier der foreldre truer og mishandler sine barn, slik at disse blir satt under utilbørlig press ved å være aktivt med i beslutningsprosessen. Det fin-nes barn akuttplassert i beredskapshjem/fosterhjem som påvirkes av omgivel-sene med føringer fra barnevern om at det ikke er til beste for dem å bo hos sine foreldre. Føringer kan være lovnader og goder som foreldrene ikke har råd til å gi, for eksempel hest. Det finnes tilfeller der enslige foreldre (og ikke enslige) som utsettes for expartner som allierer seg med barnevernet og med det påvirker barna til å tie om sine ønsker om å flytte hjem til den part som av barnevernet er anklaget for omsorgssvikt. Barn har selvsagt rett til å bli hørt. Samtidig har de rett på beskyttelse. Også fra barnevernet. Det er viktig å un-derstreke at barn har behov for tilhørighet og kontinuitet (biologisk prinsipp). Det er derfor viktig at barnevernet jobber med foreldre og barn parallellt. Det gjelder også barn som er plassert i fosterhjem. Et overordnet mål er tilbakefø-ring til foreldrene. Det forutsetter at barnevernet legger til rette for samarbeid mellom fosterhjem og foreldre.
Advokat Thiis kommenterer praksis slik: ”Egentlig skal barnet etter mitt syn høres på et langt tidligere tidspunkt i prosessen. Formuleringen i Barnekonvensjonens art. 3 og i barnevernloven tilsier at de skal høres ved alle avgjørelser av stor betydning for barnet. Behandling av omsorgsoverta-kelse i nemnda kommer et godt stykke ut i prosessen flere måneder etter at avgjørelsen om at kommunen ønsker overtakelse er tatt. Det er først rett før behandling i nemnda at barnet blir hørt. Ca 50 % av overtakelsene starter med akuttvedtak (oftest ubegrunnet og lovstridig). I denne prosessen er det ingen som sørger for høring av barnet. Barnevernet vil hevde at høring er umulig fordi vedtaket er akutt. Men siden de bryter loven, og tar barna ved
56
akuttvedtak uten at vilkårene er til stede, har de egentlig god tid til å høre barnet også forut for akuttvedtak. Vedtaket skal jo også bare opprettholdes så lenge det er grunnlag for det, og det burde være fullt mulig å høre barnet dagen derpå om det ble tatt i en akutt situasjon. Bakgrunnen for at barnever-net aldri gjør det er jo selvsagt at de vet at barna normalt vil hjem nesten uansett. Det er jo ikke alltid realiserbart og forsvarlig at barnet kan komme hjem, hvis situasjonen virkelig var akutt. Men en samtale med barnet på dette tidspunkt for å minimalisere skadevirkningene og undersøke muligheten for hvor barnet selv vil være hvis de ikke kan dra hjem, burde vært gjennomført i alle akuttsakene. Loven krever at inngrepet ikke skal være mer omfattende eller belastende enn nødvendig, og det er lagt opp til at det beste er å oppnå enighet med foreldrene om midlertidig plassering hos noen barna kjenner, som familie eller nære venner. Men i denne situasjonen er barnevernet van-ligvis opptatt av å få barnet inn i den offentlige sfære, og siden de vet at bar-net vil protestere på det fremmede og bli tatt vekk fra foreldrene, så gir de blaffen i å innhente barnets standpunkt eller for øvrig betrakte barnet som et selvstendig individ i prosessen.
I nemnda og retten er det vanlig at beredskapsforeldre for-klarer seg om hvor medtatt og fortvilt barnet var da det kom: = ”barnet må jo over tid ha hatt det ille hos sine foreldre” og så fortel-ler de hvor glad barnet etter hvert er over å bo hos dem: = ”sannelig er det bra at barnet ble berget ut og over i den offentlige herlighe-ten.”
Oppsummering
Når saken bringes inn for Fylkesnemnda, er det alvorligste rettssikkerhetsproblemet at i fylkesnemnda kreves ingen bevisføring, kun en bevisframlegging.
Dette betyr i praksis at partene kan si hva de vil og framlegge den dokumentasjon de ønsker. Barnevernet utnytter denne ordningen i fullt monn, mens den private parts advokat ofte overrumples av mangelen på bevisføring. Udokumenterte påstander legges til grunn som sannheter, om den som anklages motsier påstanden. Den ankla-
57
gede skal ikke bevise sin uskyld, det er anklager som skal bevise sine påstander.
Barnevernet vet hvordan de skal bygge opp sakene for å vinne i nemnda. Det er i praksis fritt fram for barnevernet å framleg-ge påstander og ”bevis” som de selv vet ikke ville vært holdbare i retten, fordi nemnda ikke vil undersøke gyldigheten av bevisene som framlegges.
Barnevernet pleier å føre et stort antall loyale vitner (for eksempel fosterforeldre, helsesøster) som ofte mer eller mindre er instruert av barnevernet. Fylkesnemndsleder lar barnevernets nøk-kelvitner som regel snakke lenge uten å stille kritiske spørmål.
Barnevernet kommer som regel mer til orde enn den private part. En kort kontradiksjon samles opp til slutt med henvisning til at tidsskjema må holdes.
58
59
Kapittel V
Psykologenes profesjonsmakt
Profesjonstrekk og FOSAP
Profesjoner karakteriseres ved at de har legitim adgang til å håndtere bestemte oppgaver i samfunnet (Abbott 1988), slik psyko-loger har adgang til å opptre som sakkyndige i barnevernssaker. De har lisens, det vil si tillatelse til å utføre visse oppgaver mot betaling som andre ikke kan eller ikke har adgang til å utføre. Dette betyr at samfunnet både tillater og forventer at yrkesutøverne gjør noe som andre ikke får lov til. De vil påberope seg en rett til å uttale seg på vegne av samfunnet om forhold som gjelder deres spesialområde.
Abbott (1988) påpeker profesjonenes institusjonaliserte kont-roll over oppgaver i samfunnet som jurisdiksjon, det vil si deres an-svars- eller myndighetsområde. På bakgrunn av sine teoretiske kunn-skaper og praktiske ferdigheter, kan psykologer oppnå mer eller mindre eksklusiv kontroll over et oppgaveområde. I kraft av denne formelle kompetansen oppnår psykologene legitim adgang til å defi-nere virkeligheten og til å gripe inn i den. Denne formelle fagkompe-tanse gir psykologene reelle muligheter til å oppnå hegemoni over barnevernsfeltet. Profesjoner eksisterer ikke uavhengig av hverandre. De utgjør et system. Innenfor systemet utfordres og endres faglige myndighetsområder kontinuerlig (Abbot 1988).
Jurisdiksjonens grenser er gjenstand for stadig konkurranse mellom profesjonene og avgjøres gjennom det faktiske arbeid som profesjonene gjør og hvilken legitimitet dette har i samfunnet; i lov-verket, blant befolkningen og innen den enkelte arbeidsorganisasjon. Systemet påvirkes også av ytre krefter. Ulike ytre endringer kan føre til at oppgaver forsvinner, omformes eller at nye oppgaver blir til-gjengelige, og profesjonene og jurisdiksjonene endres da i takt med dette (Abbot 1988:35). Når nye oppgaver blir tilgjengelige, kan ju-
60
risdiksjoner oppstå ved at det offentlige delegerer ansvar (Ramsøy og Kjølsrød 1986). Etterspørsel etter sakkyndig bistand i barnevernssa-ker, har utvidet jurisdiksjon for sakkyndige psykologer. Dette faller også sammen med samfunnets tendens til å anbefale profesjonell bistand i forhold til løsning av mellommenneskelige problemer. In-nen barnevernet kan profesjonaliseringen ses på som et svar på sterk faglige kritikk av barnevernet i media (Ericsson 1994, Falck 2000).
Et vesentlig formål med den nye barnevernloven var nettopp å styrke barnevernets legitimitet gjennom å styrke det juridiske og faglige grunnlaget for beslutningene. Et viktig bidrag til det var psy-kologer som sakkyndige. På grunnlag av formelle retningslinjer hjemlet i loven og særskilt barnevernets faglige kompetanse skulle psykologers vurdering av ”barnets beste” sikre riktige løsninger. Selv om abstrakt psykologisk kunnskap legitimerer profesjonalitet og sakkyndighet er det ikke gitt at den praktiske utøvelsen av det profe-sjonelle skjønnet i sakkyndighetsarbeid ene og alene bygger på fag-kunnskap. Særtrekk på beslutningsprosessen i barnevernet sannsyn-liggjør at psykologers vurderinger i den enkelte sak kan være påvir-ket av faktorer som ikke har uttalt legitim plass i deres vurderinger. Det er allerede blant annet påvist at fylkesnemndsordningen tillegger barnevernet en rolle som premissleverandør i forhold til mandat for sakkyndig oppdrag.
Psykologisk sakkyndige som kommer til konklusjoner som strider mot barnevernets oppfatning engasjeres sjelden av barnever-net på nytt. Videre kan man i sak A i en kommune møte en psykolog som sakkyndig utreder, som så i sak B neste uke sitter som med-dommer i fylkesnemnda hvor den samme kommune er den ene part. Psykologers vurderinger tillegges betydelig vekt når de opptrer som sakkyndige i barnevernssaker. Deres vurderinger har ofte avgjørende innvirkning på utfallet av hver enkelt beslutning. FOSAP (Forum for sakkyndige psykologer) har ideologisk hegemoni når det gjelder hva som kan og bør defineres som omsorgssvikt. FOSAP-psykologene synes langt på veg å ha oppnådd en autonomi som sakkyndige. Det betyr blant annet en egen frihet og selvstendighet til selv å kontrolle-re sitt arbeids innhold. Denne friheten er rettferdiggjort ut fra deres
61
profesjonsstatus. Deres vurderinger er styrt av en form for kunnskap som skiller seg fra legers tanke- og forståelsesmåter. Dette er for esoterisk og diffust for menigmann å begripe eller ta del i. Dawes (1994:139) uttaler at offentlig godkjenning av psykologer gir ingen garanti for faglig kvalitet. Grunnen er at det ikke er noen kontroll av anvendte teorier og metoders vitenskapelighet. Den skolering som kreves er ikke nødvendigvis i noe som er vitenskapelig valid, eller noe som fungerer, eller noe som ikke er skadelig. Det hele dreier seg om at en lærer meningene til noen med høy status i feltet. Derfor vil offentlig godkjenning først og fremst beskytte profesjonen selv, framfor å beskytte offentligheten slik den angivelig skal gjøre. Kon-sekvensen blir at man som godkjent psykolog utgir seg for å være ”ekspert” på alt som er ”psykologi” og at det kan forsterke mangelen på å erkjenne og uttrykke det man ikke vet.
Robyn Dawes bok House of Cards (1994) er en skarp kritikk av psykologers mandat i samfunnet. Den grunnleggende kritikken er særlig rettet mot psykologers sakkyndighetsrolle i rettsvesenet. Da-wes mener rettsvesenet låner psykologenes skinn av troverdighet til å legitimere beslutninger. Autoriteter med lang klinisk erfaring er fals-ke mener Dawes. Han påviser at profesjonelle klinikere egner seg svært lite til å forstå og forutsi enkeltindividers atferd. Dawes viser til nærmere 90 kvalitativt ulike klinikeres skjønnmessige vurdering-er, og finner en nesten entydig tendens til at mekaniske prosedyrer for å kombinere informasjon, er overlegen psykologers vurderings-evne. Dawes dokumenterer at lang erfaring ikke bedrer treffsikkerhe-ten i vurderingene. En grunn til dette mener han er mangelfull tilba-kemelding på arbeidet, i den forstand at det tar lang tid før en vet hvordan det eksempelvis går med barna på sikt.
Dawes (1994:139) påstår at offentlig godkjenning av psykolo-ger gir ingen garanti for faglig kvalitet, fordi det er ingen kvalitets-kontroll med anvendte teorier eller metoder. Skolering i faget dreier seg ikke om valid vitenskapelig skolering, men at man lærer seg meningene til noen med høy status på området.
62
Flere forhold peker seg ut som kan forklare utvidelsen av psykologenes myndighetsområde fra begynnelsen av 1990-tallet. Blant disse er:
(1) Forskyvning av problemfokus i barnevernet; en dreining fra ”ytre” til ”indre” problemer. Tradisjonelt har barnevernsfeltet vært et praktisk orientert handlings- og forvaltningsområde som har vært opptatt av sosial og materiell nød. Følgelig har det vært et om-råde med liten forankring i teoretisk kunnskap. De siste 20 -30 år har vi fått et økende innslag ”nye” problemer, som for eksempel rela-sjonsskader, tilknytningsvansker/ forstyrrelser/ seksuelle overgrep. Den psykologiske nøden har fått en langt større plass i barnevernssa-ker. Men utviklingen er klart dobbeltsidig. Dagens barnevernsklien-ter preges av materielle problemer og ”marginalisering”(NOU 2000:12).
Problemene som barnevernet møter kan knyttes til strukturel-le forhold (Ericsson 1994). Det påpekes blant annet i Befring-utvalgets utredning av barnevernet (NOU 2000:12). Ifølge Befring-utvalget gjenspeiles ikke dette i barnevernets forståelsesmodeller. Utvalget mener at det dreier seg om en motvilje til å innrømme fat-tigdomsproblemer i Norge. En slik motvilje lar seg lett kombinere med et psykologiserende og individuelt perspektiv på barns proble-mer (NOU 2000:12:77). Fortsatt står praktisk problemløsning sent-ralt, men behovet for særlig kompetanse og teoretisk kunnskap har blitt mer framtredende Grinde 1993, NOU 1995:23).
(2) Det har vært stor økning i antallet rettssaker ført etter bar-nevernloven siden begynnelsen av 1980-tallet. I perioden 1970 til 1979 var det gjennomsnittlig 3,6 saker pr. år på landsbasis. I 1995 var det gjennomsnittlig 190 saker på landsbasis (Grinde 1996:26 og 2000). Dette har også medvirket til økning i bruk av sakkyndige i barnevernet (Backe-Hansen og Øvreeide 1999). Tilsvarende økning i bruk av sakkyndige har det også vært i saker etter lov om barn og foreldre. Økning i antall skilsmisser, brutte samboerforhold og økt
63
bevissthet og vilje fra fedre til å ville ta del i omsorgen for barna, også etter samlivsbrudd, har sannsynligvis bidratt til at flere og mer kompliserte tvister om foreldreansvar og bosted fremmes for retten (Backe- Hansen og Øvreeide 1999).
(3) Ny barnevernlov (1992) og innføring av statlig fylkes-nemnd som nytt beslutningsorgan i barnevernssaker kan ses som en utvidelse av de akademiske profesjoners myndighetsområde, herun-der jurister, leger og psykologer. For psykologenes del har opprettel-sen av fylkesnemnda som avgjørelsesorgan i saker vedrørende om-sorgsovertakelse ført til at de mer direkte har blitt trukket inn i be-slutningsprosessen ved at de som fagkyndige medlemmer i fylkes-nemnda er med på å ta beslutningene. Parallelt har bruken av sak-kyndige i saksforberedelsen økt etter den nye barnevernloven, hvil-ket igjen har gitt psykologene stor uformell makt i barnevernssaker (Backe-Hansen 1992 og 1994, Grinde 1997, Hassel 1997).
Det kan konkluderes med at psykologer har oppnådd kulturell kontroll innenfor barnevernets fagområde. Et annet område hvor psykologene har fått utvidet sin lisens i samfunnet er psykisk helse-vern. Forskrift (1. januar 2001) i Lov om psykisk helsevern (1.juli 1999) gir hjemmel for spesialister i klinisk psykologi til å stå som faglig ansvarlige for vedtak etter loven. Det betyr at psykologer har fått del i ansvar som hittil har tilligget leger (spesialister i psykiatri). Det betyr at psykologer kan stå som ansvarlige for innleggelser, tvungne og frivillige, i psykiatriske institusjoner. Psykologer er bære-re av en faglig delkultur. Deres selvaktelse og identitet er knyttet til det å kunne utøve faget i samsvar med profesjonelle standarder in-nenfor denne delkulturen (Aubert 1976:293). Som psykologer danner de et faglig fellesskap, med opprettelsen av Forum for sakkyndige psykologer i 1994 (FOSAP) og autorisasjonsordninger som et godt eksempel. Psykologene i FOSAP innehar en spesiell rolle som sak-kyndige i barnevernssaker (og barnefordelingssaker) og utgjør en spesiell delkultur). Av Norges ca. 6.500 utøvende psykologer står ca. 250 oppført i departementets register for sakkyndige i barne- og fa-miliesaker. Et eksempel på en mektig gruppe psykologer er en grup-pe innad i FOSAP, bestående av følgende 11 medlemmer: Elisabeth
64
Backe-Hansen, Terje Galtung, Turid Vogt Grinde, Kjell Hagen, Ka-ren Hassel, Otto Heramb, Arne Holtet, Katrin Koch, Fredrikke Ly-num, Anne Poulsson og Knut Rønbeck. Disse 11 har utarbeidet et notat (Backe-Hansen 2002) til departementet angående ”Vurderings-grunnlaget i alvorlige barnevernssaker”. Blant ”Gruppas konklusjo-ner” kan siteres følgende: ”For sterke hensyn til det biologiske prin-sippet i de alvorligste sakene? Det er gruppas oppfatning at det bio-logiske prinsippet får for stor vekt i forhold til barnas beste i noen av de alvorligste sakene, på tross av formuleringene i Lov om barne-vern-tjenester § 4-1. Vi vil derfor anbefale at adgangen til å kunne la det biologiske prinsippet vike i enkeltsaker presiseres ytterligere i denne paragrafen.”
FOSAP-psykologenes tilråding bryter med barnelovens in-tensjoner. I lovforarbeidet til barnevernsloven av 1992 uttales føl-gende: ”Det er et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn at foreldre-ne selv sørger for sine barn. Selv om det påvises svikt hos foreldrene i deres forhold til barn – kanskje problemer av alvorlig karakter – er utgangspunktet derfor at problemene primært bør søkes bedret ved hjelpetiltak. Et annet utgangspunkt ville bryte radikalt med de rå-dende normer i dag.” (NOU 1985:18:157). Ot.prp.nr.44 (1991-92) bygger på denne tankegangen, men understreker videre: ”Utvalget presiserer at dette i seg selv ikke betyr en nedprioritering av barnas interesser og legger vekt på de sterke bånd som eksisterer mellom barn og foreldre” (NOU 1985:18:41).
Raundalen-utvalget 2012
”Utviklingsfremmende tilknytning” viktigere enn det biologis-ke prinsipp
Det biologiske prinsipp bygger på en grunnleggende forståelse av at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Barnevernlo-ven slår imidlertid fast at ”barnets beste” skal være avgjørende. Det betyr at barnets grunnleggende behov for beskyttelse og omsorg må vektlegges framfor foreldrenes rettigheter og oppvekst i biologisk familie (Kilde: Norsk Psykologforening). Forum for sakkyndige
65
psykologer – FOSAPs uttalelse i 2002 innebærer klar innsnevring av det biologiske prinsipp.
Raundalen-utvalgets utredning NOU 2012:5 ”Bedre beskyttel-se av barns utvikling”, foreslår et nytt prisnipp definert som ”utvik-lingsfremmende tilknytning” som i realiteten viderefører FOSAPs forslag i 2002. Terskelen for omsorgsovertakelse vurderes i forhold til tre hovedfaktorer:
 Om tilknytningskvaliteten mellom omsorgspersonene og bar-net er utviklingsstøttende eller ikke.
 Alvorlighetsgrad og stabilitet i omsorgssvikt (forsømmelser, manglende behandling eller opplæring, mishandling eller overgrep).
 Om omsorgspersonenes egenskaper (psykisk utviklingshem-ning, psykisk sykdom, rus) er av varig karakter eller forbigå-ende karakter.
Utvalgets anbefalinger om innføring av utviklingsfremmende tilknytning vil bidra til flere omsorgsovertakelser. Målet er å reduse-re antall barn som lever under utviklingshemmende omsorgsbeting-elser. Dette kan skje enten ved at foreldrene blir i bedre stand til å skape et utviklingsfremmende oppvekstmiljø eller at det blir flere omrorgstiltak eller plasseringer utenfor hjemmet i fosterhjem eller institusjon.
Utvalget foreslår også liberalisering av adopsjonsregler. Det foreslås at det for spedbarn fra null til 18 måneder tas stilling til adopsjon ikke seinere enn ett år etter plassering. For små barn mel-lom 18 månder til fire år skal det tas stilling til adopsjon senest to år etter fosterhjemsplassering. Utvalget foreslår en begrensning av samvær for biologiske foreldre og barn. Det skal bli vanskeligere å fremme sak for økt samvær.
Bedre rettssikkerhet med den barnesakkyndige kommisjon?
Den barnesakkyndige kommisjon ble i 2010 opprettet for å overprøve sakkyndiges utredninger.
66
Kommisjonen består av spesialister i klinisk psykologi (mu-ligens også psykiatere) som mangler utredningsmetodisk kompetanse for å kunne overprøve sakkyndige utredninger. Kommisjonsmed-lemmene har selv jobbet som sakkyndige og skal kanskje gjøre det igjen senere. De er formelt sett ikke bedre kvalifisert for denne opp-gaven enn de sakkyndige selv. Dermed blir jobben den barnesakkyn-dige kommisjon gjør mer en fagfellevurdering, enn en overprøving. Miljøet er heller ikke større enn at de fleste som sitter i kommisjo-nen, kjenner mange av de sakkyndige de skal overprøve utredningen til. Tette bånd eksisterer. De er kolleger, tidligere kolleger, sjefer, venner osv. De sakkyndiges skjønnsmessige vurderinger er ikke gjenstand for overprøving. Her kommer igjen den erfaringsbaserte tause kunnskapen inn i bildet, som en faktor som svekker rettssik-kerheten. Dermed blir kritikken den barnesakkyndige kommisjon framsetter, stort sett begrenset til å påse at visse formaliteter er opp-fylt, mens en grundig overprøving av faktorer som kan svekke utred-ningenes validitet ikke foretas.
For å bedre rettssikkerheten, bør medlemmene i den barne-sakkyndige kommisjon skiftes ut med andre samfunnsvitere med spesialkompetanse på utredningsarbeid og ingen lojalitet til barne-vernet eller det sakkyndige psykologmiljøet. En slik sammensetning av kommisjonen, vil kunne legge til rette for en reell overprøving og dermed bedre rettssikkerheten for barn og foreldre i utredningsarbei-det.
Forholdet mellom juss og psykologi: samforstand
Ole Texmo oppsummerer forholdet mellom psykologi og juss slik:
”Jurister og psykologer kommer sjelden i profesjonskamp. Deres samforstand skriver seg fra en felles interesse i å tilpasse be-hovet for immunitet i forhold til barnevernets vedtak og avgjørelser. Eller som en av barnevernets mest lojale fagpersoner, psykolog Eli-
67
sabeth Bache-Hansen uttrykker: ”konstruere en virkelighet som rett-ferdiggjør det valgte beslutningsalternativet”. Kart og terreng snus på hodet. Jurister er eksperter på å tilrettelegge og administrere forskyvninger og omforeninger. Det er ingen tilfeldighet at ”status quo” er den mest virksomme faktor i mange saker. Psykologenes tilknytningsteorier er tøyelige. Hva som skjer under tiden; hvordan saker og ting utvikler seg, fanges ikke opp. Minst av alt hvordan ulike faktorer virker inn på beslutningene. Kunnskap og omsorg er underordnet”(Texmo, 2007 b).
68
69
Kapittel VI
Metodebruk i sakkyndige utredninger
Hva er god faglig standard på sakkyndige rapporter?
Barne- og Likestillingsdepartementets definisjon på god faglig standard på sakkyndige rapporter i barnevernsaker er: ”En sakkyndig utredning skal gi en barnefaglig vurdering av hva som på kort og lang sikt vil gi barnet en forsvarlig omsorg, eller faglig vur-dering av andre spesifiserte tema. Den sakkyndige skal gi oppdrags-giver og parter et faglig perspektiv og dermed bidra til at saken blir tilstrekkelig opplyst i forbindelse med de vurderinger og beslutninger som skal fattes vedrørende barnet.” (BLD, 2012:7.)
Definisjonen avspeiler praksis. En utredning er ”barnefaglig” der vurderinger skal gjelde barnets framtidige utvikling og utsikter. BLDs definisjon berører ikke grunnlaget for en undersøkelse/ utred-ning – metodebruk som skal sikre mest mulig pålitelighet og gyldig-het – der feilkilder og kildekritikk er vesentlig sprøsmål. Barnefaglig vurdering er av liten verdi om det empiriske grunnlaget er ugyldig og upålitelig.
Barne- og Likestillingsdepartementets (BLDs) Retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker for barneverntjenesten, fylkes-nemnda og domstolen (BLD 2012) inneholder lite om utredningsme-todikk. Kapittel 5 omtaler sakkyndighetsarbeid. Det omfatter 4 sider som dreier seg mest om hva slags type informasjon den sakkyndige rapporten bør inneholde. Intet er opplyst om feilkilder og kildekri-tikk.
70
Utvalg og kilder
Utvalget består av 61 saker. Alle var prøvet i fylkesnemnda. Sakene er fra tidsrommet februar år 2000 til mai 2012. Det ble fattet vedtak om omsorgsovertakelse i alle sakene bortsett fra to. 7 saker er fra tidsrommet januar 2010 til mai 2012 hvorav en (1) ikke endte med omsorgsovertakelse.
Av de 61 sakene ble 37 seinere behandlet i Tingretten og 12 i lagmannsretten. NOTE 4.
Spørsmål om utvalget er representativt for foreldre som fratas omsorgen for sine barn er ikke det vesentligste her, men å kunne si noe generelt om sakkyndiges utredningspraksis.
Felles for de sakkyndige rapportene bortsett fra fem rapporter er at kildegrunnlaget baseres primært på barnevernets dokumenter og informanter fra offentlig hjelpeapparat.
De undersøktes informanter er neglisjert. Informanter som arbeidsgivere, kolleger, naboer, slekt som ofte kan gi et annet bilde av foreldrenes omsorgsevne/omsorgskompetanse er nesten fraværen-de i intervjuutvalget. Enkelte mandat er utformet med bestemte fø-ringer for hva sakkyndige bør eller må bygge sin undersøkelse på. Det gjelder i 18 av de 61 sakene. Et eksempel er: ”Utredningen bør inneholde samtale med BUP og kommunelege dr. N.N.”
Et annet eksempel er følgende sluttformulering i mandatet: ”Sakkyndige må vurdere om tilbakeføring vil skape store problemer for M., grunnet barnets behov for forutsigbarhet og trygghet.“
Å følge en slik oppfordring innebærer favorisering av eksiste-rende plassering (Status quo). Ikke uventet konkluderte sakkyndige med: “Den sakkyndige vil anta at M. har en sterk og for ham svært viktig tilknytning til miljøet han er i nå. Det vil bety en svært sterk belastning på ham om han skulle trekkes ut av dette miljøet og over til et helt annet som representeres av foreldrene i et urbant miljø på….” Gutten var plassert i en utkantkommune og ble der.
71
Dokumentasjon på omsorgssvikt
9 utredninger manglet helt beskrivelser og vurderinger på om-sorgssvikt. Det manglet konkret påvisning av hvilke belastninger barna utsettes for som gjør at det defineres som omsorgssvikt. To utredninger fokuserte på hvilke behov barna trenger å få tilfredsstilt og hvilke ressurser som finnes hos barna og deres familie med nett-verk.
Beskrivelse av foreldre
37 utredninger inneholder beskrivelser av psykiske personlig-hetsavvik hos foreldrene (personlighetsforstyrrelser, asosiale trekk, ego-svake, narsissistiske, psykopatiske). I tillegg var konklusjonen i 4 utredninger basert på beskrivelser av kognitive vansker – moderat/ lettere utviklingshemming primært.
Intelligenstesten WAIS var hovedkilden i disse utredningene. Patologiske beskrivelser var et av hovedpremissene for fylkesnemn-das vedtak om omsorgssovertakelse i 29 saker. Påvisninger av psy-kisk sykdom/lidelse etter standardiserte kriterier manglet i 14 utred-ninger. Forsøk på alternative forklaringer og fokus på kontekstuelle sammenhenger manglet i 27 utredninger. I forsøk på å beskrive per-sonpatologi manglet undersøkelse av opplysninger/ observasjonsdata fra ulike kontekster.
Hovedkilden var referanse til psykolog/psykiater. Kun i 5 til-feller hadde disse satt en psykiatrisk diagnose. Rapportene er for øvrig preget av mangelfull undersøkelse basert på omsorgskompe-tanse basert på observasjonsdata.
Alternative tolkninger?
38 sakkyndige utredninger inneholder ingen begrunnelse for hvorfor opplysninger fra vitner til biologiske foreldre ikke er tatt med. Dette gjelder tilgjengelig informasjon fra naboer, kolleger og arbeidsgivere som kunne ha vært innhentet på grunnlag av samtale og intervju. Et eksempel på vesentlig informasjon er andres beskri-
72
velse og tolkning av foreldres grensesetting og oppdragelsesstil. Et annet eksempel er følgende hvor svigermor har uttalt: ”De (dvs. for-eldrene) velger å unngå å møte han til stadighet / å komme han til unnsetning på en overbeskyttende måte. De unngår å utvikle et reak-sjonsmønster med å søke om trøst. De vil hjelpe han til å vokse seg ut av slike situasjoner på en måte som gjør at han opprettholder og utvikler sitt selvbilde.”
Barnet var 6 år gammelt. Svigermor jobbet i barnehage. Bar-nevernets bekymring var at foreldrene “brydde seg for lite om gut-ten.”
En annen barnehageansatt ville vitne for foreldrene. Hun had-de skrevet brev til foreldrenes advokat angående påstand om at gut-ten var “deprimert”: ”Jeg oppfatter ikke Ola som at han er deprimert. Han gjør som alle andre barn ofte gjør, “moddelerer” de voksenper-soner som de omgir seg med. Har en voksenperson utfordringer i livet, som denne ikke klarer å skjule, vil eller kan barn ofte ta dette til seg og komme i en ubalanse uten at de er klar over det.”
Denne type opplysning kan belyse saken. Å unnlate slike, bryter med Forvaltningslovens bestemmelser for saksutredning og god skikk for sakkyndigarbeid beskrevet i Håndbok for psykologisk sakkyndige (Backe-Hansen og Øvrebø 1999).
Sakkyndiges intervju
Barnet (barna) ble blant annet intervjuet om hvor de ville bo eller hvem de ville være sammen med. Intervjuene fant som regel sted hjemme hos foreldrene – når barna fortsatt bodde hos sine for-eldre.
I de 24 tilfeller barna var plassert i beredskapshjem eller fos-terhjem ble intervjuene av barna som regel (19 av 24) ikke gjennom-ført i hjemmet.
I en av utredningene kom ensidighet svært tydelig til uttrykk. Sakkyndige stilte følgende spørsmål til barnet i fosterhjemmet:
”Vil du bo her du bor nå sammen med Kari og Per eller hos N.N. og N.N. (navnene på foreldrene)?”
73
Barnet på 6 år svarer: ”Jeg vil være her.”
At intervjusituasjonen og spørsmålstillingen kunne påvirke svaret til barnet, syntes uproblematisk for den sakkyndige.
Et annet eksempel er mangel på presisjon og spesifikasjon med hensyn til intervjusetting og spørsmålstilling: “Det skal opply-ses at gutten har sagt til sakkyndige at han vil bo hos mamma. Andre uttalelser fra gutten tyder på at han vil bli boende i fosterhjemmet.”
I retten “Frarådet den sakkyndige en tilbakeføring til moren.” Gutten er nå myndig og bor hos mora si. Han hevder at han alltid har villet flytte hjem.
“Jeg bader alene”
Far var mistenkt av barnevernet for “erotisk eksponering” overfor sin fem år gamle datter.
Barnevernet hadde fått vite (“hørt”) fra barnehagen at jenta hadde fortalt til barn og ansatte at pappaen hennes “viste tissefanten” hjemme.
Utskrift av sakkyndiges utspørring gir innblikk i den voksnes framgangsmåte overfor barnet. Utskriften bygger på sakkyndiges video-opptak framvist i Tingretten.
”Sakk.: ”Når du bader i badekaret, kan du fortelle litt om det, hvordan det foregår?”
Jenta: ”Jeg bader alene.”
Sakk.: ”Du bare alene?”
Jenta: ”Ja.”
Sakk.: ”Hender det at du bader sammen med noen i badeka-ret til mamma og pappa?”
Jenta: ”Nei. Jeg bader bare med leker oppi badekaret.”
Sakk.: ”Er det ingen andre enn deg i badekaret?”
Barnet: ”Jo, lekene mine.”
Sakk.: ”Er det noe annet enn lekene dine? Du har fortalt at det er noe spesielt med pappa?”
Jenta: ”Nei – vet ikke.”
74
Sakk.: ”Du har sagt noen ting, når du bader, eller når du er i badekaret, så hender det at også pappa er i badekaret?”
Sakkyndige antyder som gitt at far og datter er sammen i badekaret. Bakgrunnen for spørmålet er at jenta angivelig fortalte i barnhagen at hun hadde sett farens “tissefant.”
Sakkyndige godtar ikke barnets svar og legger inn et spørs-mål som gir føring på at hun ikke bader alene, til tross for at hun klart og tydelig uttalte ”Jeg bader alene.”
Sakkyndige har ikke tilpasset intervjuet barnets kognitive nivå. Barn kan lett tilpasse sine svar til hva de tror voksne forventer. Barn har sin egen logikk. Barn i 4-5 årsalderen tenker konkret opera-sjonelt. Tenkningen er sentrert om det some er her og nå. Barn på dette alderstrinn har ikke evne til generell abstraksjon. De mangler forståelse av kausalsammenhenger.
Enkelte intervjuer er påviselig gjennomført med stor grad av overstyring av barnet med bruk av ledende spørsmål, manipulasjon og gjentakelser. Vi kan ikke vite hvordan utspørringen har vært i de fleste tilfeller utvalg av de 61 utredningene. Kun et fåtall (8) av ut-redningene har gjengitt spørsmålsstillingen til barnet.
Forholdet til intervjueren er klart utslagsgivende ved intervju av barn. Barn merker godt om intervjueren har en ekte interesse for det – og for hva det sier. Den voksne intervjueren kan lett overstyre barnet i intervjuet. Barnet kan her reagere på ulike måter. En uønsket reaksjon er at barnet går inn i overidentifikasjon med intervjueren. Det kan lett bli et for nært forhold til barnet under intervjuet. Det kan føre til at barnet strekker seg langt med å svare slik det tror intervjue-ren vil ha det. I denne konteksten må man være åpen for at barnet kanskje følte en loyalitet i situasjonen og overfor fosterforeldrene. Barn kan lett tilpasse sine svar til hva de tror voksne forventer.
Framstillinger av foreldre (biologiske foreldre)
Hvordan presenteres foreldrene av de psykologisk sakkyndi-ge? Hvordan omtales biologiske foreldre og fosterforeldre? I 46 av 61 tilfeller beskrives biologiske foreldre negativt. Et eksempel er
75
følgende utsagn:”Far opptar for eksempel hele spisebordet med sine hobbyaktiviteter og det er svært uryddig og til dels skittent i huset.”
Den sakkyndige observerte dette kun kort tid (15 min iflg. biologiske foreldre). Ifølge foreldre og naboer var det vanlig at barna deltok i hobbyarbeidet som var bygging av modellfly. Den sakkyndi-ge hadde ikke undersøkt dette.
Språklig forskjellsbehandling i beskrivelse av samspill mellom foreldre og barn forekommer i 27 utredninger. Biologiske foreldre er ikke adekvate sammen med barna. Forholdet mellom foreldre og barn beskrives finurlig. Et eksempel på hvorledes språklig manipula-sjon kan gi et tendensiøst bilde er følgende: ”Det var bare da far og barna holdt på med Nabbi-perler, at de satt rolig sammen uten spe-sielle konflikter. Far og Kristian holdt lenge på å blåse opp ballong-er sammen (…) Både Tea og Kristian har stort behov for stimulering, språklig og kognitivt. Foreldrene synes i liten grad å stimulere bar-na. Under siste samvær holdt de lenge på med vedsaging. (J.T.s un-derstreking.) Jeg opplevde at det skjedde lite stimulering. Det virker som om barna i stor grad må ta initiativet selv til kontakt. De voksne snakker til dem, men lite med dem.”
Fosterforeldre leker med barna. Biologiske foreldre gjør det ikke. De ”holder på” med ting. Vedsaging oppleves som lite stimu-lerende. Det er ikke vurdert ulike kvaliteter ved samvær mellom barn og voksne. Stimulering omfatter mer enn direkte verbal kontakt. Dessuten bør det tilføyes at å sage ved forutsetter kommunikasjon og samhandling siden far og sønn sammen brukte en og samme sag.
En annen framstilling er observasjoner som angivelig skal vise foreldres inkompetanse i situasjoner de ikke mestrer, som for eksem-pel å sette grenser for barna: ”Jeg opplevde stor forskjell på Tores atferd hjemme og i fosterhjemmet. Spesielt under første hjemmebesøk var han svært urolig. Han sprang rundt og hoppet opp i stolen og sengene på barnerommet. Han hørte ikke på tilsnakk.” Eksemplet gjelder samværssituasjon der barna etter å ha vært atskilt fra sine foreldre i nærmere 3 måneder, fikk være sammen med sine foreldre. Konsekvenser av atskillelse drøftes ikke. Observatørens nærvær i samværet mellom barn og foreldre er heller ikke diskutert.
76
En systematisk forskjell i de sakkyndiges utredninger er ulik beskrivelse av fosterforeldre og biologiske foreldre. Denne forskjel-len er tydelig med hensyn til omsorgskvaliteter: ”Foreldrene synes ikke å være i stand til å skape den struktur og forutsigbarhet som barna trenger for å utvikle seg optimalt. Resultatet av dette er at de blir mer urolige enn de er i fosterhjemmet.” Denne beskrivelsen fant sted rett etter plasseringen i fosterhjemmet. Sakkyndige tok ikke høyde for at barnas uro kunne være en følge av barnets atskillelse fra foreldrene sine.
Et gjennomgående trekk i utredningene er tendensiøse fram-stillinger av foreldre. Et eksempel er hva mor Anne gjennomgikk. I sakkyndiges rapport refereres ukritisk til barnevernets rapport: ”Det bygget seg etter hvert opp konflikter med barnehagen. Per ble tatt ut av barnehagen etter 1 mnd.” Utsagnet står løsrevet uten opplysning om videre sammenheng. I stedet gjentar den sakkyndige psykolog at mor var konfliktskaper ved å uttale i neste avsnitt: ”Her bygget det seg igjen opp store konflikter.”
Ifølge mor var barnehagetilbudet til Per direkte uforsvarlig. Dette opplyste hun sakkyndige psykolog om. Mors opplysning var ikke gjengitt i rapporten. Psykologen undersøkte ikke om det var flere foreldre som valgte å ta ut barna fra barnehagen grunnet sanitæ-re forhold. Mor kontaktet også den sakkyndige psykologen om at hun ikke var alene om sin misnøye med barnehagen. Det gjorde hun under psykologens arbeid med utredningen. Barnehagen ble imidler-tid stengt før rettsforhandlingene. Ingen av disse faktiske saksopp-lysninger ble av psykologen belyst i saken for fylkesnemnda, verken muntlig eller skriftlig.
Mors anmeldelse av husbråk ble framstilt slik av den sakkyn-dige psykolog: ”Her bygget det seg igjen opp store konflikter. Mor fikk etter en tid egen leilighet i Ekornvegen. Hun opplevde at hun ikke fikk fred for naboen. Hun opplevde at de forfulgte henne og ville ødelegge for henne. Hun anmeldte dem til politiet i (…)”
Den sakkyndige psykolog beskriver anmeldelsen som utslag av overdreven mistenksomhet. Ifølge mor hadde naboen et alvorlig rusproblem. Hun ble redd for sin sønn. Mor benekter at hun har uttalt
77
at hun følte seg forfulgt, men erkjenner at hun fortalte den sakkyndi-ge psykolog at hun var redd for at naboen ville ødelegge for sønnen hennes.
Den sakkyndige psykolog fastslo at mor led av en psykose – det vil si at hun hadde realitetsbrist, vrangforestillinger og manglende sykdomsinnsikt. Hovedkilden til framstillingen av mor som psyko-tisk person var basert på intervju med spesialist i klinisk psykologi. Kilden er her annenhånds siden referansen til spesialisten ikke er gjengivelse fra uttalelser fra han selv, men fra sakkyndige som gir sitt eget referat fra samtale med spesialisten:
”N.N. har opplevd henne som (…) Han opplever henne klart som paranoid (…) N.N. opplever at hennes realitetsbrist (…)” Disse spekulasjoner gjentas i utredningen i avslutning før konklusjon, der det heter:
”ut fra egne samtaler med mor, opplysninger i saksdokumen-ter og samtale med psykolog N.N., vurderes N.N. (forfatterens kom-mentar: dvs. mor) i dag til å lide av alvorlig paranoia. Denne para-noiaen har utviklet seg gjennom lengre tid, dette gjør prosessen mindre gunstig (…) Den sakkyndige legger videre til:
”Rent diagnostisk kan hørselshallusinasjoner tyde på en utvik-ling i mer schizofren retning. Etter gjeldende diagnoseliste for psy-kiske lidelser I CD-10 nytter man vanligvis ikke paranoia-diagnosen når hørselshallusinasjonene blir mer fremtredende. Det er da mer aktuelt å vurdere former for schizofreni.”
Den sakkyndige redegjorde ikke for diagnosegrunnlaget. Det er ikke redegjort for påvisning av realitetsbrist, vrangforestillinger, manglende sykdomsinnsikt og funksjonssvikt. Intet symptom er iso-lert sett nok kvalifikasjonsgrunnlag for en bestemt psykosediagnose. De viktigste kriterier for en diagnose er forstyrrelser i realitetsopp-fatning og innsikt (se for eksempel Retterstøl 1999).
78
Begrepsavklaring
Mangel på redegjørelse for bruk av sentrale begreper er regist-rert i 37 utredninger. Begrepene gjentas flere ganger i en og samme utredning. Slike gjentakelser kan føre til at begrepene blir tatt for gitt som en sannhet eller et faktum. Begrepet omsorg er et eksempel på et slikt begrep. Omsorgsbegrepet kan forstås svært ulikt (Alvsvåg og Gjengedal 2000). Barns og voksnes tilsynelatende like atferdsmønst-re kan ha svært ulike konsekvenser for barna og familien som helhet. Når det for eksempel påståes at ”Far har ingen innlevelsesevne”, ”far ser ikke behovene til barna og ønsker ikke å gå inn i det heller”, så blir det nødvendig å spørre: I forhold til hva? I hvilke sammen-henger og i hvilket omfang? Hvilke konsekvenser får dette for barna?
Kildekritikk
Manglende kildekritikk forekom i 52 av de 61 utredningene. En vesentlig mangel var at sakkyndige tok opplysningene fra barne-vernets rapporter som korrekte.
Konklusjoner i 18 sakkyndige utredninger henviser til barne-vernets annenhåndsopplysninger. Et av tilfellene gjaldt falske opp-lysninger om fars seksuelle trakkasering på arbeidsplassen.
I 35 sakkyndige utredninger forekom opplysninger basert på sladder og rykter – ”bekymringsmeldinger”. Et eksempel er blanding av upåviselige påstander og sladder:
”Britt Bakken, samboer til fars søskenbarn, har observert at mor har klemt hånden til Tea rundt en kaktus. Når barnet puttet fing-rene i munnen, tok hun fingrene i munnen og bet. Hun observerte at barna hadde blåmerker. Mor skal også ha kløpet barna så de begyn-te å gråte. Slektninger til far har også opplyst at hun skal ha knipset et av barna på munnen fordi det lente munnen inntil bordet. (…) Det kom det inn en anonym melding om at mor hadde slått Tea i ansiktet på badestranden for en tid siden. Det var også mye roping og kjef-ting fra foreldrene på begge barna.”
Mor benekter i intervju med forfatteren at hun skal ha kløpet og knipset barna. Mor påstår videre at kaktusepisoden gjaldt et uhell
79
der Tea selv av nysgjerrighet hadde tatt borti en kaktus og stukket seg. Mors opplysninger kan verken bekreftes eller avkreftes fra andre kilder. Det hører med til alminnelig saklighet at ulike parters oppfat-ninger og framstillinger av hendelsesforløp opplyses. Det er ikke gjort i dette tilfelle og heller ikke i 24 andre saker. Kildekritikk over-for barnevernets informanter er ikke utøvet. Opplysninger basert på intervju med advokat om biologiske foreldre viser at fars familie var svært negativ til barnas mor. Sakkyndig psykolog har ikke vurdert bakenforliggende grunner (motiv) til den informasjonen som ble gitt til barnevernet.
Det er vanlig i utredningene å referere til det som angivelig er opplyst fra andre instanser:
”Flere instanser har påpekt at det virker som om foreldrene mangler forståelse for barns behov og problemer.” I slike tilfeller vises det først og fremst til BVs rapporter som igjen direkte og indi-rekte refererte til BUP og PPT. Et av eksemplene gjaldt en mindre-årig gutt midlertidig plassert på et barnehjem. Den sakkyndige psy-kolog innleder sin utredning slik:
”Undertegnede har hatt samtaler med personalet ved N.N. barnehjem og tatt del i personalets vurderinger og refleksjoner. Sak-kyndige finner at gutten har hatt stor framgang i funksjon både sosi-alt og emosjonelt etter at han kom til barnehjemmet.” Det ble ikke konkretisert i utredningen hva framgangen hadde vært, bare opplyst at gutten var ”grei”, men ikke noe om hva han hadde gjort. I 29 ut-redninger var det ikke tilfredsstillende samsvar mellom opplysning fra barnevernet i henvisningen til BUP og PPT og den opprinnelige tekst i rapportene til BUP og PPT.
Kontekst
Vesentlig mangel på opplysninger fra situasjoner i forhold til personbeskrivelser forekom i 37 utredninger. Denne dekontekstuali-sering dreier seg om å beskrive og tillegge en person bestemte egen-skaper eller karaktertrekk ut fra enkelstående hendelser. Å karakteri-sere en person som aggressiv (aggressiv person) er usaklig dersom samme person er registrert som aggressiv i noen få tilfeller og ikke
80
aggresiv i mange andre typer situasjoner. Dekontekstualisering kan også forekomme når sakkyndige tar deler av en tekst eller handling ut av sin sammenheng og dermed hindrer leseren i å forstå sammen-hengen. Dette gjør det umulig for domstoler og andre å vite hva som ligger bak et utsagn eller en handling. Slik dekontekstualisering er i realiteten uakseptabel både etisk og faglig. Denne type feil gjør rap-portene verdiløse som faglige dokumenter.
Et utsagn er alltid situasjonsbetinget. Dersom situasjonene/ konteksten skrelles vekk, kan beskrivelsen få en forvrengt mening for leseren. Dekontekstualisert informasjon kan lede til feilaktige tolkninger og vurderinger. En type dekontekstualisering gjaldt bruk av tilgjengelig informasjon fra Barnevernets rapporter (i tillegg mangel på kildekritikk). I en av disse utredningene ble det vist til en barnevernsrapport som uttalte følgende: ”Mor lot ofte gutten sitte et par timer alene.” Barnevernets kilde var helsesøsters rapport. I den står følgende: ”Mor sier at det er bedre at han er der inne (forfatters kommentar: lekegrind) enn at han skader seg. Han er der bare når jeg holder på med noe som kan være farlig for han, eller når jeg vasker eller dusjer.”
I helsesøsters rapport heter det videre: ”Så sier hun at han er i lekegrind, for det har jeg anbefalt. Jeg sier at det er lurt å ha leke-grind i spedbarnsalderen, men ikke nå. Jeg spør om hun tror det er bra for han og hun svarer: ”Det er bedre at han er der enn at han skader seg. Han er der bare når jeg holder på med noe som kan være farlig for han, eller når jeg vasker eller dusjer.”
Uttalelsen om at barnet var overlatt til seg selv var hentet fra en diskusjon mellom mor og helsesøster om bruk av lekegrind. I helsesøsters rapport opplyses om at gutten kunne være i lekegrind opptil et par timer i løpet av en dag, men at han ikke var i lekegrin-den sammenhengende et par timer. I rettssaken uttalte kommunead-vokaten med referanse til sakkyndig rapport at barnet ble overlatt til seg selv flere timer hver dag. Påstanden var urimelig sett i forhold til opplysninger fra samtalen mellom mor og helsesøster som er nedfelt i helsesøsters rapport.
81
Situasjonsfaktorer
I 49 av 61 utredninger fokuseres det mer enn en gang på at problemer ensidig er forårsaket av mangler og feil hos barn og for-eldre. Kun 8 psykologisk sakkyndige rapporter inneholder vurde-ringer av barns fungering i forhold til ulike sosiale kontekster.
49 rapporter er beheftet med attribusjonsfeil – en grunnleggen-de feil som er beslektet med dekontekstualisering.
Attribusjonsfeil er en kognitiv forvrengning der situasjonsbe-tinget atferd generaliseres til personlige egenskaper (Heider 1958). Attribusjonsfeil innebærer at sosial kontekst neglisjeres når en per-sons atferd observeres. Et eksempel er Bård og spørsmålet om hans negative atferd på barnevernsinstitusjon. Bårds protester og negative atferd ble forklart som følge av hans vanskelige personlighet (“utage-rende atferd”, “personlighetsforstyrrelse”). Analyse av problematferd knyttes ikke til samspill mellom institusjonstilværelse og personlig-hetstrekk. Et annet eksempel gjelder observasjonssituasjon og bak-grunn for denne. Den sakkyndige beskriver foreldres reaksjon på barns uakseptable atferd:
”Foreldre grensesetter barna ved verbalt tilsnakk, men følger ikke opp med praktiske tiltak. Når barna likevel ikke hører etter, kan de bli sinte og gripe inn fysisk. Både mor og far kan bruke høy stem-me når barna ikke hører etter og bli svært irritert. Det er forståelig at foreldre blir irritert når barna ikke hører etter. Tea og Kristian synes imidlertid å trenge mye tettere oppfølging og grensesetting enn det foreldrene tilbyr.”
Det er ikke gjort rede for om dette er en vanlig situasjon eller ikke. Den sakkyndige opplyser ikke om konteksten til observasjone-ne. Barna hadde ikke sett sine foreldre på fem uker. Det er ikke vur-dert hvordan barna reagerte på at en fremmed person (den sakkyndi-ge) var til stede.
82
Riktig gjengivelse?
(1) Kilder og informanter riktig gjengitt? (Siteringer.)
I en av de sakkyndige utredningene uttales blant annet: ”De anonyme meldingene mener mor er hevnaksjoner, og hun forstår ikke at barnevernet er bekymret, og sier at de lyver.” I barnevernets nota-ter er opplysningene av en noe annen karakter. I disse notater heter det: ”Mor sier igjen at hun ikke forstår at barnevernet kan være bekymret når ingen fra BV har kontaktet henne på 2 1⁄2 mnd. Mor sier igjen at hun vil vite hva BV er bekymret for. Saksbehandler sier at BV bl.a. er bekymret for guttens utvikling hva gjelder språk og begrepsforståelse. Mor sier at det er blitt mye bedre siden han be-gynte i barnehagen.” Spørsmålet om bekymring får en annen betyd-ning sett i forhold til at BV ikke hadde kontaktet mor på 2 1⁄2 måned og at bekymringen først og fremst gjaldt språk og begrepsforståelse – og ikke nødvendigvis omsorgssvikt.
I en annen sakkyndig utredning var spørsmålet mors kognitive vansker. Sakkyndige forsøkte å bekrefte sin antakelse med å vise til mors ”meget svake resultater” fra grunnskolen. Dette ble definert som ”generelle lærevansker” som betyr det samme som evnemessig svikt eller kognitiv svikt. Sakkyndig psykologs metode var å under-søke om karakterene på ungdomsskolen var reelle. Han intervjuer lærerne. En forutsetning for en slik undersøkelse er at informantene blir gjengitt korrekt. Det avgjørende ”bevis” var om karakteren NG i matematikk skriftlig eksamen var reell:
”Klasseforstander sier at hun fikk NG til eksamen etter at han som eksaminator hadde måttet ”legge opp” til henne.” Utsagnet til rettsoppnevnt sakkyndig er meningsløst siden mora fullførte skriftlig eksamen på ordinært vis. Det betydde at hun ikke hadde rett på tilret-telegging. Mor mottok ikke spesialundervisning og var aldri henvist til pedagogisk-psykologisk tjeneste for vurdering av behov for spesi-alundervisning. Klasseforstander (kontaktlærer) benektet at han had-de uttalt det som sakkyndige påstod han hadde sagt, som angivelig var gjengitt i sakkyndiges utredning.
83
(2) Faktafeil basert på fravær av dokumentasjon
I en sakkyndig utredning framstilles far som familiens hak-kekylling: ”I epikrisen fra Blakstad sykehus datert 25.11.03 fremgår det at han har hatt en vanskelig oppvekst med problematisk forhold til begge foreldrene, og at han mener å ha vært familiens hakkekyl-ling.”
Det riktige er ifølge far at han rett etter avtjent militærtjenes-te i en kort periode var uten jobb og at han da selv opplevde at han var til byrde i denne perioden. Far benekter at han opplevde seg som “hakkekylling”, men at han følte at han i denne perioden (ca. halvt år) var til bry for sine foreldre.
I en annen sak påstod sakkyndige at far hadde ”flere ganger havnet i konflikt med overordnede og at han mente å ha blitt mobbet på flere arbeidsplasser. Han sa seg opp etter ett års ansettelse i en stilling pga. “turbulens og konflikter”. Det fremgår annet sted at han er anmeldt for seksuell trakassering på arbeidsplassen, jfr. Barne-vernets møtereferat 07.01.10.”
Det er avkreftet av politiet at far er anmeldt for seksuell tra-kassering. Det foreligger ingen dokumentasjon på at far flere ganger var i konflikt med overordnede. Sakkyndige skrev i sin rapport at far ”er politianmeldt for å ha mishandlet en samboer”.
Kilden var møtereferat fra barnevernet. Opplysningen er gjengitt i flere andre dokumenter. Opprinnelsen til politianmeldelsen stammet fra saksbehandler. I møtereferatet var ordlyden: “mente at far var anmeldt for mishandling av tidligere samboer”.
Påstanden om mishandling er avkreftet hos politiet.
Sakkyndige undersøkte ikke informasjonen han hadde mottok av barnevernet.
(3) Framstillinger
Tendensiøsitet er beslektet med gjengivelsesfeil. Forskjellen er at leseren nesten umerkelig overser at saksbeskrivelsen kan være skjevt framstilt. Sakkyndige kan ut fra fordommer i saken lete etter det som man ønsker eller forventer å finne. En slik forventning kan styre utvelgelsen av informasjon på en skjev måte. Det kan gjelde
84
innhenting av informasjon fra egne undersøkelser som intervjuer og observasjoner eller tilgengelig datamateriale fra andre etater, for eksempel barne- og ungdomspsykiatri (BUP) og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT).
Det følgende eksempel er hentet fra sakkyndig beskrivelse av foreldre som inkompetente omsorgsgivere for sine barn:
”Dr. Sara Larsen har opplevd mor som veldig oppfarende verbalt overfor barna. Hun har nærmest glefset til dem. Når hun har spurt om barnas utviklingstrinn, har hun hatt perspektivet hos seg selv. Sara Larsen opplever far som mer deltakende og mer observe-rende i forhold til barna. Det virker som han gjør sitt beste.”
Denne samme legen har i intervju med forfatteren bekreftet at hun uttalte til sakkyndige at mor opptrådte ”oppfarende overfor bar-na,” men presiserer at dette fant sted på legekontoret og at hun hadde uttalt følgende til sakkyndige: ”Gutten var forkjølet og sliten. Mor beklaget seg over at hun hadde lite overskudd. Saken med barnever-net og utredning hadde tatt på.” Legen er uenig i den sakkyndiges framstilling. Hun hadde opplyst at far var mer aktiv i lek med barna, men ikke at mor var ”indifferent til barna”. Legen understreker at ”mor var nærværende på andre måter” og at barnas utviklingsnivå ikke var et tema, men at de snakket om ulike behov for de to barna. ”De var derfor langt mer urolige hjemme enn i fosterhjemmet. Det var bare da far og barna holdt på med Nabbi-perler, at de satt rolig sammen uten spesielle konflikter.” Sakkyndige uttalte blant annet følgende med angivelig støtte fra legen:
Legen mener at den sakkyndiges gjengivelse på dette punkt er fullstendig uriktig.
Psykologer som har flere sakkyndig-oppdrag i barnevernssa-ker, opptrer ikke sjelden på møter med barnevernet uten at den priva-te part er til stede, og får svært ensidig informasjon. Slik får man i utgangspunktet negative synspunkter på den private part før utred-ningen er påbegynt, og sakkyndige kan dermed bygge på faktisk galt grunnlag.
Ett slikt tilfelle dreier seg om sakkyndiges beskrivelse av far basert på barnevernets rapporter og notater uten kildegransking:
85
“Flere steder i dokumentene fremgår det at far har opptrådt grenseløst og krenkende med grov og upassende språkbruk ovenfor flere kvinner, og at han oppfattes som seksfiksert, jfr. Barnevernets notat av 16.11.09, andre avsnitt; bekymringsmelding datert 11.01.10, side 2,3; og møtereferat datert 07.01.10; og barnevernets enkeltnotat 12.01.10, siste avnitt. Opplysninger om dette finnes også i andre dokumenter.”
Sakkyndige vurderte ikke i hvilken sammenheng fars såkalte grenseoverskridende atferd overfor voksne kvinner var framsatt og hvilken betydning dette skulle ha for fars omsorgsevne for små barn. Sakkyndige undersøkte ikke om fars uformelle stil utspant seg i en kontekst der såkalt seksfiksert språkbruk var en del av humoristisk sjargong. Far hadde blant annet uttalt (til J.T.), at for kvinner over 50 var litt sexpress et frynsegode.
Oppsummering
Undersøkelsene av metodebruk i 61 saker vedrørende om-sorgsovertakelse viser flere typer metodiske feil. 37 av de 61 utred-ningene var basert på barnevernets rapporter. Mange utredninger er klart tendensiøse i framstillinger av biologiske foreldre. Fosterforeld-re beskrives gjennomgående med positive karaktertrekk. Biologiske foreldre tilskrives overveiende negative egenskaper. Det gjelder også aktiviteter. Fosterforeldre leker med barna. Biologiske foreldre gjør det ikke.
37 av de 61 utredningene bygget på barnevernets rapporter som var beheftet med annenhånds og tredjehånds kilder. Informasjo-nen fra barnevernet var ikke kildekritisk undersøkt. De fleste av disse utredningene bygger på upålitelig og feilaktig informasjon om for-eldre og barn.
De fleste utredningene mangler metodisk kontroll av observa-sjoner, tester og tolkning av utsagn med hensyn til pålitelighet og gyldighet
86
Over halvparten av utredningene (38 av 61) mangler opplys-ninger om framgangsmåte og vurdering av feilkilder ved observasjo-ner av samspill mellom foreldre og barn.
Det er også en vesentlig mangel på relevante situasjonstyper for omsorgsbehov hos barn i alderen 2-3 år. For eksempel mangler ofte en typisk ”kjedelig” stellesituasjon som kan si mye om foreldre-nes omsorgsevne. En konsekvens blir at sakkyndige bommer på vur-dering av omsorgsevne. Sakkyndiges utredninger mangler gyldighet (validitet) da den ikke er rettet mot hva småbarn trenger av omsorg.
Edvardssons eksempel og Hassels ”objektivitet”
Mangel på metodisk kritisk kontroll av observasjoner, tester og tolkning av utsagn med hensyn til pålitelighet og gyldighet er et gjennomgående mønster i de fleste av utredningene. Dette mønster er påfallende likt det Bo Edvardsson fant da han vitnet i en norsk bar-nevernssak, ”Adele-saken” i 2001 (Borgarting lagmannsrett – saken gikk for åpne dører). Edvardsson hadde undersøkt en rekke sakkyn-dige utredninger fra flere av Norges fremste sakkyndige tilknyttet FOSAP (Forum for sakkyndige psykologer). Disse rapporter fikk i sin tid en skjebnesvanger konsekvens for en mor som ble fratatt sitt barn på et grunnlag som menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg senere fant rettsstridig (Johansen vs Norway). I Edvardssons gjen-nomgang av rapportene til norske sakkyndige (”Sammanfatning beträffande sakkunnigyttrande med flera frågeställningar i fallet Adele Johansen, 23.05.00”), oppsummerte Edvardsson blant annet følgende:
”För bedömning av moderns psykiska tillstånd krävs ett allsi-digt, helhetsorienterat bedömningssamtal. Det framgår inte att något sådant samtal skulle ha ägt rum och någon helhetsredovisning sker i vart fall inte.
För bedømning av behandlingsbehov krävs et bedömnings-samtal enligt föregående punkt – något sådant har inte redovisats. Det hävdas att psykologen har vid ett tilfälle observerat moderen och (sonen) på psykologens kontor samtidigt som han skal ha samtalat
87
med moderen och sonen. Dette torde vara en rätt onaturlig observa-tionssituation. Något annat observatonstilfälle redovisas inte. Inte häller redovisas några observationer från tilfället på kontoret. Inte häller redovisas något om observationsmetodiken, så dess tillförlit-lighet kan bedömas.
Källredovisning och källkritik kring de anförda uppgifterna uppviser stora brister. Exempelvis kan inte uppgifter anses tillförlit-liga när de inte redovisas med kontrollerbar källa. Moderen ankla-ges för att inte ha förmått samarbeta med hjälpande myndigheter, men den andra möjligheten att hjälpande myndigheter inte förmått samarbeta med moderen övervägs inte alls.”
Bo Edvardssons analyse av psykolog-uttalelser i svenske bar-nevernssaker (”Misbruk av psykodynamisk teori” i Lennart Hane: Rättvisan och psykologin, Contra Förlag, Stockholm), viser at tilfel-dige synsinger, selvmotsigelser, uklar og upresis språkbruk, feilaktig og ugyldig bruk av teori, ulogiske resonnement og mangel på mot-hypoteser var regelen snarere enn unntaket.
Kliniske psykologers manglende kompetanse i utredningsme-todikk avspeiles hos et av medlemmene i gruppen av Forum for sak-kyndige psykologer (FOSAP), Karen Hassel. Hun gjør rede for ”Sakkyndige i barnevernssaker” i boka ”Barnevern og omsorgs-overtakelse” (Tjomsland 1997). Hassel uttaler blant annet om barne-vernets tilgjengelige informasjon: ”Den sakkyndige får vanligvis tilsendt alle sakspapirene. Av og til kommer det innsigelser mot at den sakkyndige er innsatt i saken når han/hun møter. Det henvises da til at den sakkyndige skal være uhildet. Til dette kan det sies at kjennskap til de faktiske opplysningene i saken, både mht. saksgang og om ulike forhold, er nødvendig for at den sakkyndige skal kunne planlegge sitt arbeid og ikke gjøre unødvendig dobbeltarbeid. Å ikke la seg påvirke av en bestemt forståelsesform, en måte å vurdere sa-ken på, er nettopp ett av kravene man må stille en som oppnevnes som sakkyndig.” (Hassel, 1997: 193.)
Slik Hassel uttrykker seg om den tilgjengelige informasjon fra barnevernet: ”kjennskap til de faktiske forhold, er nødvendig for at den sakkyndige skal kunne planlegge sitt arbeid og ikke gjøre unød-
88
vendig dobbeltarbeid”, er det rimelig å oppfatte hennes utsagn som at barnevernets informasjoner er uproblematiske. De er såkalt posi-tivt gitte – objektive med hensyn til ”ulike forhold”.
Hassel framstiller det slik at barnevernets rapportering og vurderinger er en positivt gitt objektiv størrelse. Med andre ord be-skrivelser av “faktiske forhold”. Hun utelukker det fenomen at ulike aktører er i ulik posisjon og kan ha forskjellige interesser og at be-skrivelsen av virkeligheten er en sosial konstruksjon (Berger og Luckmann 1967).
89
Kapitel VII
Omsorgsovertakelse og konsekvenser
Kan man vite noe om konsekvenser av omsorgsovertakelse?
Hva skjer med barna? Hva slags utvikling viser barn som er gjenstand for tidlig atskillelse fra sine foreldre? Det er forsket relativt lite på dette tema.
Kvilhaugs bidrag
Sverre Kvilhaugs bok ”Atskillelse barn og foreldre” med undertittel ”Hva internasjonal forskning sier om sammenheng mel-lom atskillelse i barndommen og senere fysiske og psykiske lidelser” (Kvilhaug 2005), inneholder gjennomgang av internasjonal forskning som viser at barn som er gjenstand for tidlig adskillelse fra foreldre-ne, risikerer å utvikle psykiske problemer.
Av forskningsresultatene Kvilhaug viser til er en fra en gruppe forskere i Israel, O. Agid, B. Shapira, J. Zislin. M. Ritsner, B. Hanin, H. Murad, T. Troudart, M. Bloch, U. Heresco-Levy og B. Lerer, presentert i Molecular Psychiatry i 1999, og referert bl.a. i Mental Health Today. De la fram forskningsresultater vedrørende psykiske forstyrrelser relatert til tidlig tap av foreldre. De nevnte israelske forskerne gjennomførte en analyse av konkrete sykehisto-rier, en ”case control study,” hvor omfanget av tidlig tap av foreldre enten ved tidlig død eller ved varig adskillelse før pasienten var 17 år gammel, ble kartlagt hos pasienter med alvorlig depresjon, manisk-depressiv lidelse og schizofreni. Resultatene ble sammenlignet med en gruppe individuelt matchede friske personer.
Undersøkelsen viste at tap av foreldre i barndommen (inntil 17 års alder) var signifikant (P = 0,001), dvs. at sannsynligheten for
90
at resultatene skyldtes tilfeldigheter er en promille, økte sannsynlig-heten for å utvikle alvorlig depresjon i løpet av voksenlivet. Effekten av adskillelse på annen måte enn ved død var mer slående enn tap som skyldtes død, og det samme gjaldt tap som skjedde før 9-års-alderen, sammenlignet med tap senere i barndom og ungdom. Det ble også funnet signifikant større omfang ved tidlig tap hos de med ma-nisk-depressive lidelser, sammenlignet med kontrollgruppen av fris-ke personer.
Også når det gjaldt schizofreni-pasientene, fant forskerne et signifikant (P = 0,01), dvs. at sannsynligheten for at forskjellen skyldtes tilfeldigheter er en prosent, et større omfang ved tidlig tap av foreldre, særlig når adskillelse skjedde før pasienten var 9 år gammel.
Ikke uventet konkluderer Kvilhaug på bakgrunn av denne og mange andre undersøkelser at hvis man ser bort fra alvorlige tilfeller, som når barn blir slått helseløse eller utsatt for incest, er det å ta bar-na fra foreldrene mer skadelig enn å la barna være hos angivelig dårlige foreldre. Det er verd å merke at de forskningsresultatene Kvilhaug viser til, ikke er blitt imøtegått av norske fagfolk; man har i stedet opptrådt som om de ikke har eksistert.
Et eksempel på hvorledes fagfolk ignorerer eksisterende forskning, gis på side 109-110 i boka: Turid Vogt Grinde utarbeidet i 1993 en kunnskapsstatus for barnevernet på oppdrag fra NORAS (i dag NOVA). Grinde hadde bakgrunn som klinisk psykolog, som byråsjef for barnevernet, senere forsker, først i Sosialdepartementet og så i Barne- og familiedepartementet i ca 15 år. På den tiden hun laget sin kunnskapsstatus, hadde hun kontor ved barnevernets utvik-lingssenter, men var fortsatt ansatt i departementet. Hun satt med andre ord meget sentralt til i barnevernssammenheng.
Som referansene i ”Atskillelse barn og foreldre” viser, fan-tes det på det tidspunktet da Grinde avgav sin kunnskapsstatus, mer enn nok undersøkelser som viste alvorlige skadevirkninger av å fjer-ne barn fra foreldrene. Til tross for dette uttaler Grinde på side 115 at: ”Det er alminnelig mening at de fleste barna profiterer på å være under omsorg framfor å vokse opp i konfliktfylte hjem og belastede
91
miljø, og det vi har av forskning peker også gjennomgående i denne retning.”
Dette uttaler Grinde i en offisiell rapport til tross for omfat-tende forskning som tilbakeviser dette. Man kan også spørre hva en ”alminnelig mening” har å gjøre i en slik rapport.
Atskillelsen og barna
Hva kan man vite om hva barna mener?
På dette tidspunkt har de gjerne vært noen måneder i bered-skapshjem eller institusjon. De får ikke vite noe om at de på nytt skal flytte til fremmede. Fokus vil gjerne ligge på om de har det bra der de er, og hvis barnet er tilpasningsdyktig vil det gjerne være opptatt av å forsikre andre om at de har det bra, ikke minst overfor foreldre-ne som de er bekymret for. Sannsynligvis har de fleste barn på dette tidspunktet erfart at foreldrene er hjelpeløse. De har kanskje allerede resignert selv. De er grunnleggende usikre og satser på det som på kort sikt føles tryggest. De barna som er standhaftige på at de vil hjem får jo gjerne problemer med å begrunne det, for det er jo vans-kelig for et barn å overbevise om det innlysende, når overmakta ikke bare har bestemt men også gjennomført en flytting som for dem opp-fattes som helt merkelig.
Hvorfor tier barnevernet og barneombudet om at tvungne om-sorgsovertakelser er en stor belastning for barnet?
Det man videre ofte ser er at dersom foreldrene bringer saken inn for tingretten og får oppnevnt ny sakkyndig, så er det ofte gått et halvt til ett år fra omsorgsovertakelsen fant sted. Barnet er da ofte i ferd med å ”slå seg til ro i fosterhjemmet” og gå over fra reaksjons-fasen til tilpasningsfasen. Man vil da ofte se at symptombildet hos
92
barnet avtar betydelig i frekvens og styrke. Når barnet utredes i den-ne fasen, vil diagnosen som settes derfor ofte bli en mindre alvorlig diagnose. Det som av fylkesnemnda før ble definert som ”utviklings-forstyrrelse”, vil i en utredning i tingretten ofte reduseres til den mindre alvorlige diagnosen ”tilknytningforstyrrelse”.
Men fremdeles unnlater de sakkyndige psykologene å drøfte problemstillinger omkring symptomer som må antas å ha vært til stede før omsorgsovertakelse, forårsaket av omsorgsvikt fra opprin-nelige foreldre, og hvilke symptomer, styrke og frekvens, som må antas å skyldes barnets reaksjon på selve omsorgsovertakelsen, etter omsorgsovertakelsen, eller en eventuell omsorgssvikt i fosterhjem-met?
Denne mangel på validitet svekker de sakkyndiges utred-ninger og skaper dermed et alvorlig rettssikkerhetsproblem.
Fosterhjemseksperimentet til Nina Langfeldt og Joar Tranøy
Dette fosterhjemseksperimentet viser at foreldre som blir fratatt omsorgen av barnevernet i en kommune, kan bli vurdert å ha meget gode omsorgsevner og bli anbefalt som fosterforeldre av Buf-etat i en annen kommune. Dette resultatet forsøkes bortforklart med at foreldrene underslo vesentlig informasjon om at en av dem var blitt fratatt omsorgen for eget barn.
Men dersom den eneste måten barnevernet kan vurdere om en forelder har gode nok omsorgsevner til å bli anbefalt som foster-forelder, er ved å framskaffe opplysninger om vedkommende er blitt fratatt omsorgen for egne barn eller ikke, så forteller dette kanskje også noe mer generelt om barnevernets kompetanse (eller mangel på kompetanse) til å vurdere hvem som er gode eller dårlige foreldre, eller hvem som bør få ha og ikke ha omsorgen for egne og andres barn?
Fosterhjemseksperimentet forteller også kanskje noe om at Raundalen-utvalgets initiativ til å øke antall omsorgsovertakelser, for
93
å redusere antallet barn som blir utsatt for en oppvekst i et hjem med omsorgsvikt, kanskje vil føre til absurde tilstander, der det konstrue-res et ”behov” for så mange fosterhjem at kvalitetsikringen av foster-hjemmene blir satt så lavt at mange av de fosterfamilier som god-kjennes blir av ”dårligere kvalitet” enn de opprinnelses-familier som barna tas bort fra.
I så fall kan vel omsorgsovertakelse neppe anses å være det beste for barnet? Hvordan har barnevernet tenkt å unngå denne ”fel-la”, hvis ikke man finner fram til valide kriterier for å sammenligne kvaliteten på foreldrenes og fosterforeldrenes omsorgsevner?
Fosterfamilien må være vesentlig ”bedre omsorgsgivere” enn opprinnelsesfamilien til barnet
Det er altså viktig for ivaretakelse av barnas rettsikkerhet at barnevernet kan dokumentere at fosterfamilien eller institusjonsplas-sen de kan tilby barnet er vesentlig bedre enn den omsorgen barnet kan få (med hjelpetiltak) i sin egen familie.
Siden en omsorgsovertakelse er et meget alvorlig inngrep overfor både barn og foreldre, og Raundalen-utvalget ønsker å gjøre omsorgsovertakelser til et «point of no return», bør det være et abso-lutt krav at dokumentasjonen på dette punkt framstår som meget valid og nærmest bombesikker. Dette fordi en omsorgsovertakelse nesten alltid er en meget traumatisk opplevelse for de barn (og for-eldre) som utsettes for det. Det må tas hensyn til at barn som utsettes for tvungne omsorgsovertakelser ofte bli traumatisert av selve om-sorgsovertakelser.
94
Forskning om atskillelse
Skandinavisk barnevernforskning mangler undersøkelser om betydningen av barns atskillelse fra foreldre. Ett av unntakene er den svenske forskeren Bo Vinnerljungs avhandling ”Fosterbarn som vuxna” (Vinnerljung 1996). Vinnerljung gir i sin avhandling en gjennomgang av internasjonal barnvernforskning samt egne søsken-undersøkelser.
Totalt viste forskningen at barna kom enten dårligere ut ved fosterhjemsplassering eller i beste fall like bra som om de hadde fortsatt å bo hjemme. Undersøkelsene viste at barnet ikke oppnådde gevinst ved å bli skilt fra familien.
Vinnerljung fant at langvarig fosterhjemsplassering ikke var et godt tiltak for barn i utsatte familier. En rimelig tolkning er den store påkjenning barn utsettes for. Tap og sorg følger fjerning fra hjemmet og plassering i fremmed fosterhjem.
Interessant er Michal Bohmans og Sören Sigvardssons forskning (Bohman og Sigvardsson 1980). Deres resultater viser at det var dobbelt så mange tidlige fosterbarn som var registrert som kriminelle eller som rusmisbrukere i 20-30-årsalderen enn hva tilfelle var for de barna som vokste opp i risikohjem. Forskerne fulgte gjen-nom mange år ca. 600 barn som før de var fylt ett år skulle flyttes fra hjemmene (såkalte risikohjem) og bli adoptert av fremmede. Det viste seg at i løpet av det første året ble 168 adoptert, mens 203 ble fosterbarn og 208 vendte tilbake til sine familier. De tre gruppene ble sammenliknet med hverandre og deres skoleklasser. Hovedfunnet var at fosterbarna hadde dårligere resultater enn både hjemmebarna og kontrollbarna.
Da barna var 1-5 år gamle, var 2-3 ganger flere av fosterbar-na og hjemmebarna klassifisert som mistilpasset sammenliknet med kontrollbarna, mens adoptivbarna ikke skilte seg fra kontrollbarna. Derimot hadde adoptivguttene signifikant dårligere resultater enn kontrollbarna i to skolefag og adoptivjentene i ett fag, mens hjem-mebarna (guttene) hadde dårligere resultater i tre fag og fosterguttene dårligere resultater i alle sju skolefagene. De hjemmeboende jentene og fosterjentene var dårligere i to fag.
95
Fosterhjemskampanjen: Bør fattige barn få nye foreldre?
Bør fattige barn få nye foreldre? På Buf-etats eget nettsted fosterhjem.no (Oppdatert pr. 31. august 2011, opplyses det blant annet at pr. 1.1.2011 bodde 9.225 barn og unge i fosterhjem. Flere enn 1.000 nye barn og unge trenger fosterhjem hvert år. Behovet for fosterhjem øker med 10 % hvert år. Det er spesielt behov for flere fosterhjem til ungdom mellom 15 og 17 år. Felles for fosterbarna er at foreldrenes omsorg for en kortere eller lengre periode ikke strek-ker til i forhold til barnas behov.
Det er sjelden bare ett forhold som gjør at foreldre ikke kla-rer å gi barna sine god nok omsorg. Vi vet at mange foreldre som mister omsorgen for barna sine har: liten utdanning, usikre arbeids-plasser, dårlig økonomi. Det er velkjent at lav utdanning, arbeidsløs-het og dårlig økonomi er indikatorer for fattigdom. Mange er sikkert enige i at det er bedre for barn å vokse opp i hjem uten fattigdomsre-latert problematikk. Men BUF-etats framstilling reiser spørmålet:
Står vi nå overfor vår tids mest skremmende
barnevernspolitiske eksperiment?
Årsakene til fattigdomsrelatert familieproblematikk skal åpenbart forskyves fra politisk til individuelt nivå, og fattigdomsrela-tert familieproblematikk blir forklart som sviktende omsorgevner hos foreldrene. (Se mer utfyllende informasjon på fosterhjem.no.)
Istedenfor at fattige familier skal få den hjelp de trenger for å komme seg ut av fattigdomsfella, skal barnefattigdommen i Norge i et omfang intet annet land i verden antagelig har sett maken til, av-hjelpes ved at fattige foreldre fratas omsorgen for barna sine. Det biologiske prinsipp skal få mindre betydning. Barnas foreldre skal rett og slettes byttes ut med andre foreldre som barnevernet mener er bedre.
Barnefattigdommen skal avhjelpes ved at flere fattige barn skal få vokse opp i fosterhjem med middelklassens levestandard. Politikerne kunne valgt en annen løsning. De kunne valgt å bruke
96
økonomiske ressurser på å avhjelpe fattigdomsrelaterte problemer i barnas egen familie, slik at flere barn kunne slippe å flytte i foster-hjem. Isteden bruker staten store ressurser på kampanjer for rekrutte-ring av flere fosterforeldre, og tilbyr dem lønn og kostnadsdekning som gir dem en inntekt som fattige aleneforeldre bare kan drømme om.
Etter at vedtak om omsorgsovertakelse er fattet i Fylkesnem-da, legges det ut annonser for barn på BUF-etats nettsted ”fosterhjem.no”. Det reklameres for barna omtrent på samme måte som søte hundevalper som selges på ”finn.no”: ”Sjarmerende jente 8 år trenger nytt hjem. Lønn er faste satser.” Folk som leser annonsene får et inntrykk av at her kan de få både i pose og sekk. Ved å bli fos-terforeldre kan de både tjene gode penger og hjelpe barn som fram-stilles som om de virkelig trenger omsorgsovertakelse. Men virkelig-heten er ofte ikke slik annonsene framstiller den.
Hvis BUF-etat legger ut denne artikkelen på sine nettsider, spørs det om rekrutteringen går like lett? For er det etisk forsvarlig å avhjelpe barnefattigdommen ved å plassere barn i fosterhjem? Er omsorgovertakelser og fosterhjemsplassering til barnas beste på kort og lang sikt? Hadde det ikke vært snillere av politikerne og bedre for både barn og foreldre å avhjelpe fattigdomsrelatert problematikk i barnas egne familier, slik at barna kunne vokse opp med egne foreld-re som var glad i akkurat dem fordi de var deres biologiske barn? Er de mennesker som rekrutteres som fosterforeldre bedre egnet som foreldre enn barnas egne foreldre? Hvordan er det for barn å vokse opp i en familie som fører journaler over dem under hele oppveksten og tjener penger på dem? Hvordan er det for barna å vite at ”de ville ikke hatt meg, hvis de ikke fikk penger for meg?”
Er det foreldrenes omsorgevner det er noe galt med eller kunne økonomiske støttetiltak til foreldrene i mange tilfeller vært et mer egnet og bedre virkemiddel enn omplassering av barna? Dette er bare noen problemstillinger som burde blitt mye grundigere vurdert.
97
Litt om barns vanlige reaksjoner på tvungne omsorgsoverta-kelser og barnevernets forsøk på å tillegge foreldrene skylda
Mange barn forteller at de har mareritt i årevis etter at barne-vernet og politiet kom og hentet dem. De forteller om at de gråt og satte seg fysisk til motverge, men at politi dro dem ut av senga og bar dem ut av hjemmet.
Også i situasjoner der omsorgsovertakelsene ikke foregår ved bruk av makt, opplever de fleste barn alvorlige psykiske reaksjo-ner på omsorgsovertakelsen og alt som følger med den.
Vanlige reaksjoner er sorg, sinne, depresjon, angst og ulike symptomer på dette som kan vare i måneder eller år. Mange forteller om selvmordstanker og noen forsøker å ta livet av seg.
Hvor mange barn og foreldre som hvert år tar sitt eget liv direkte eller indirekte som konsekvens av tvungne omsorgsoverta-kelser er ikke kjent. Men dette bør undersøkes nærmere. Barna som utsettes for omsorgsovertakelser gjennomgår de samme reaksjonsfa-sene som barn (og voksne) som utsettes for andre former for traumer og tap: sjokkfase, reaksjonfase, tilpasningsfase og nyorienteringsfa-se.
Dette er selvfølgelig barnevernet og de sakkyndige meget godt kjent med. Likevel unnlater både barnevernet og sakkyndige å opplyse fosterforeldre og barnets nye miljø etter omplasseringen, om hva som er vanlige reaksjoner på en omsorgsovertakelse. Dermed tror fosterforeldre, skole og andre som ikke har spesialkunnskap om disse reaksjonsmønstrene, at ”barnet var sånn” før omsorgsovertakel-sen fant sted.
Dermed fungerer barnets reaksjoner på omsorgsovertakelsen ofte i praksis som en legitimering av barnevernets beslutning om omsorgsovertakelse. ”Alle” kan jo forstå at et barn som ”er sånn” ikke har det bra. Når fosterforeldre og andre da forledes til å tro at barnet ”var slik” før barnevernet fattet beslutning om omsorgsover-takelse, vil jo folk flest tro på at dette barnet må ha vært utsatt for ”forferdelige foreldre” og at en omsorgsovertakelse derfor er nød-vendig og til barnets beste. (Barnevernet unnlater selvfølgelig å opp-
98
lyse om at barnet er ”blitt slik” som reaksjon på omsorgsovertakel-sen.)
I reaksjonsfasen, som ofte varer fra sjokkfasen har gitt seg etter en ukes tid og mange måneder framover, vil barnets reaksjoner og symptomer ofte være veldig sterke. Den fasen benytter så barne-vernet til å sørge for utredning av barnet.
De sakkyndige som utreder barnets problematikk, vil da ikke være i stand til å skille mellom hva som er barnets problematikk før omsorgsovertakelsen og hva som er tilkommet av problemer og symptomer etter omsorgsovertakelsen, og altså er reaksjoner på om-sorgsovertakelsen. De sakkyndige unnlater likevel som regel å gjøre oppmerksom på eller drøfte denne type problemstillinger i utred-ningene sine. De beskriver ”nåtids-opplevelsen” av barnet og diag-nostiserer barnet ut fra dette.
Dette fører ofte til at kriteriene for alvorlige diagnoser på barna, kan synes oppfylt. En svært vanlig diagnose som settes ved utredninger av barna som er i denne fasen er ”utviklingsforstyrrelse”. Dette er en meget alvorlig diagnose, som indikerer at barnet må ha blitt utsatt for langvarig og omfattende omsorgssvikt av foreldrene. Denne diagnosen legges så til grunn for beslutning om omsorgsover-takelse i fylkesnemnda. Fylkesnemnda kan ikke overprøve de sak-kyndiges diagnoser, og stiller sjelden kritiske spørmål til innholdet i utredningene.
Når barnevernet gir oppdrag og velger ut sakkyndige blir konklusjonene så og si alltid i samsvar med barnevernets innstilling på omsorgsovertakelse og jeg kjenner ikke til en eneste sak der fyl-kesnemnda ikke har vektlagt de sakkyndiges konklusjoner.
Hva er en god oppvekst? Alternativet til egne foreldre er
sjelden ”en ideell fosterfamilie”
I sin iver etter å beskytte barna fra foreldrenes problemer, kan det i mange saker virke som om barnevernet glemmer at alterna-tivet de har å tilby barna ikke er en ideell og problemfri oppvekst,
99
men en oppvekst i en annen familie som også har sine egne livsproblemer, og i tillegg vil barnet belastes med alle de vanlige belastningene som fosterbarn utsettes for – sorg, savn, lojalitetskon-flikter, mangel på tilhørighet, kontroll av barnevernet og å være ”en barnevernssak” og et ”journalbarn” i hele oppveksten, kanskje stig-matisering, ved å føle seg annerledes, osv.
Et helt annet spørmål er om en ”ideell og problemfri opp-vekst” i det hele tatt eksisterer og om dette er noe som bør tilstrebes å gi barna våre?
En god oppvekst er etter min mening (N.L.) en oppvekst med foreldre som evner å forberede barna til å gjøre det beste ut av sine evner og nyttegjøre seg de muligheter for utdanning etc. som sam-funnet kan tilby dem, og samtidig gi barna en barndom som de vil ha mange gode minner fra.
Dette betyr ikke at en god oppvekst bør være som en idylli-sert amerikansk familiefilm, noe man lett kan få inntrykk av at særlig unge barnevernsansatte ofte mener.
Det vil innebære store variasjoner å definere hva som vil være å anse som en god oppvekst for barn i ulike familier og ulike samfunnslag. Det som anses som god og riktig barneoppdragelse i de høyere samfunnslag er ikke nødvendigvis hensiktsmessig å etterstre-be i lavere sosiale lag av befolkning. Det vil bli for omfattende å gå nærmere inn på disse problemstillingene her, men mitt inntrykk (N.L.) er at barnevernet generelt mangler kompetanse på kulturelle variasjoner i god barneoppdragelse, både blant etnisk norsk og andre etniske bakgrunner. Barnevernet har også en tendens til å synse og mene veldig mye om barn og barneoppdragelse som de ikke kan begrunne, og viser ofte et fravær av respekt for at foreldre kan være uenige med dem og at det finnes mange veier til en god nok opp-vekst.
100
101
Kapittel VIII
Hjelpeapparatet og barnevernet
Kapitlet fokuserer på klienters møte og erfaringer med barne-vern og andre etater i hjelpeapparatet. Opplysningene bygger på in-tervju med 9 enslige mødre i 2004 og rapporter fra barnevern, PPT, BUP, sosialkontor og psykologisk sakkyndige. NOTE 5
Familieøkonomien var et knapphetstyrrani (Stjernø 1985). Størstedelen av inntektene gikk med til å dekke utgifter til mat og andre nødvendige utgifter til livsopphold.
Mødrenes søknad om stønad til livsopphold ble begynnelsen på en utvikling mot avhengighet til ulike hjelpeinstanser som resul-terte i omsorgsovertakelse av barna i fosterhjem/barnehjem (1997-2003).
Saksbehandlerne har ikke villet uttale seg – selv om de er blitt løst fra sin taushetsplikt av sine klienter.
Kontakt med hjelpeapparatet før omsorgsovertakelse
Alle kvinnene hadde søkt sosialkontoret om økonomisk hjelp. Fem mødre var ”straffet” for ekstrainntekter. De ble trukket for til-svarende av sosialkontoret. Denne ”byråkratiske logikk” skremte mødrene, fordi dette kom uventet på dem. En av mødrene kommen-terte sosialkontorets praksis slik:
”Vi som har lite, skal bli fratatt det lille vi har.” Kvinnene ble presset til å selge bolig, innbo og barnas leker. Til forskjell fra vanli-ge lønnsmottakere som får lønn til faste tider er sosialstønad behovs-prøvd og noe man må stadig be og søke om. Søknad om slik hjelp blir i stor grad vurdert ut fra skjønn. Ikke sjelden blir søknader avlått eller stønad redusert eller knyttet til bestemte vilkår. En slik praksis skaper avmakt.
Usikkerhet og ydmykelse rammer først og fremst barna. Mød-rene vitnet om redsel for barnevernets kontroll og undersøkelse. Bar-
102
nevernets saksbehandlere fokuserte på tidligere rus(mis)bruk og valg av partnere. To av mødrene ble rammet av denne grafsingen i privat-liv.
Å søke avlastning er det lurt?
Tross blandete erfaringer med hjelpeapparatet søkte tre av de ni kvinnene avlastning for barna – i form av støttekontakt og/eller besøkshjem. Fem av de ni familiene fikk tilbud om samtaler med barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP). Pedagogisk psykolo-gisk tjeneste (PPT) var involvert i seks av de ni familiene. Sosialetat og barnevern anklaget samtlige kvinner for manglende samarbeids-vilje siden de ikke var positive til tilbudene om hjelpetiltak. Det ble vist til at de til tross for ”ved hjelp av råd, veiledning og økonomisk bistand fra sosialtjenesten” ikke ”hadde klart å overvinne denne vanskelige livssituasjonen”. På dette grunnlag ble barnevernet koblet inn i saken: ”Sosialtjenesten ber barnevernet dokumentere behov ut fra faglige vurderinger”. Mødrenes kritikk av hjelpetilbud ble opp-fattet negativt av barnevernet. Saksbehandler påstod at mødrene ”ikke så barnas behov”. Barnevernets bekymring dannet grunnlag for undersøkelse og sakkyndig utredning av psykolog for Fylkes-nemnda. Psykologisk sakkyndige erklærte mødrene som utilstrekke-lige omsorgspersoner med merkelapper som ”kognitive vansker”, ”alvorlig personlighetsforstyrrelse” og ”antisosial personlighetsfor-styrrelse”.
Jennys historie
I likhet med de åtte andre kvinnene begynte Jennys klientkar-riere da hun søkte om stønad til livsopphold på sosialkontoret. Av hensyn til sønnen Erik ville Jenny bo på samme sted der Erik hadde sine venner og nettverk. Erik var ni år og spilte på et fotballag. Han ville ikke flytte til en annen kant av byen som sosialkontoret foreslo. Jenny ønsket ikke å bo i et område med ansamling av ulike kategori-er av klienter. Søknad på stønad til livsopphold ble avslått. Møtet
103
med sosialkontoret var ifølge Jenny dypt fornedrende: ”De var veldig opptatt av den tiden jeg hadde bodd sammen med Johan, og at jeg hadde røkt hasj. Jeg fikk en sterk følelse av at de brukte dette mot meg. Det at jeg hadde blitt tilbudt støttekontakt av dem og seinere besøkshjem for min sønn hvis jeg flyttet og at jeg avslo disse tilbude-ne, ble også brukt mot meg da jeg søkte om hjelp til å beholde boli-gen vår. Alt dette ble trukket fram. Hele tida. Jeg klarte ikke å skjøn-ne hva det hadde med situasjonen i dag å gjøre. Det var jo framtida jeg ba om hjelp til å takle.”
Johan er Eriks biologiske far og ex-samboer til Jenny. Han hadde tidligere sittet inne for vinningskriminalitet. Johan dro fra Erik og Jenny, fordi han misbrukte alkohol og stoff. Ifølge Jenny ville ikke Johan ødelegge for sønnen Erik. Johan hadde hatt et stormfullt liv. Han hadde ikke bodd sammen med Erik og Jenny hele tiden. Ifølge Jenny hadde Johan hjulpet godt til økonomisk. Leiligheten stod i hennes navn. De leide en dyr leilighet. Mor til Jenny bodde i nærområdet. Det betydde mye særlig for Erik. Etter at Johan dro ble det mer smått med penger. Jenny var bokstavelig talt ubemidlet.
Jenny begynte å jobbe på en fabrikk for å få nok penger, men måtte slutte etter et par måneder, fordi hun syntes det gikk utover Erik. Jobben tok mye tid og krefter. I stedet tok hun jobb som bar-dame to kvelder i uka. Det var noe innbringende siden hun fikk en del kroner i tips. Mor til Jenny passet Erik de to kveldene.
Jenny og Erik ble en kasteball i etaters svarteperspill. Ingen tok hensyn til at mor ønsket kun økonomisk hjelp. Jenny mente at hun med litt økonomisk hjelp kunne gi Erik det han trengte. Hun hadde forsøkt å forklare at hun og sønnen ikke klarte å leve på fab-rikklønna. Sosialkontoret vendte det døve øret til Jenny: ”De ba meg slutte å jobbe og ta imot stønaden og fortsette kveldskurset. De be-handlet meg som en umyndig jentunge som skulle straffes, fordi jeg hadde skulket skolen og takket nei til botilbudet deres. De ville på død og liv bestemme over livet mitt.”
Jenny forteller at hennes økonomiske argumentasjon ikke ble tatt hensyn til: ”Sosialkontoret tvang meg ut i en hard arbeidssitua-sjon. Hadde jeg fått den støtten jeg først ba om, uten først å slutte på
104
fabrikken, så hadde jeg ikke trengt å jobbe på baren. Jeg ville vise dem, for jeg ville ikke krype for dem. Jeg ville vise at jeg kunne klare meg uten å gå på sosialen.”
Jenny fortsatte å jobbe på baren, men sosialkontoret reagerte på at Jenny kuttet ut et kveldskurs i voksenopplæring. Sosialkontoret anklaget henne for at hun ikke tenkte på sin sønns beste og framtida. Hvorfor avslo Jenny stønad til å dekke utgifter til livsopphold?: ”Jeg visste at Erik og jeg kunne leve på stønaden. Men det var så vidt. Men det var ikke nok for meg. Jeg ville at sønnen min skulle ha det som andre. Jeg ville ikke at han skulle stikke seg ut fordi vi ikke had-de råd til noe. Hvorfor skulle sønnen min bli satt utenfor, fordi vi ikke hadde råd til skateboard eller slalåmski? Fordi jeg ikke hadde råd til å la ham delta i turer og aktivitet som kostet penger? Hvorfor skulle han aldri kunne komme tilbake til skolen etter en ferie og for-telle om sin ferietur? Derfor valgte jeg å jobbe i stedet for å bare få stønad. Og fordi jeg var stolt!”
Erik blir et kasus
Skolen henviste Erik til PPT for emosjonelle vansker. Jenny samtykket i dette da hun trodde det var viktig at Erik fikk en å snak-ke med rett etter at Eriks far hadde flyttet. Erik var knyttet til faren. Deres store interesse var fotball. Eriks humør varierte stort på skolen. Han var lett irritabel og kunne reagere sterkt på tilsynelatende små bagateller. Erik snakket med en dame på PPT tre ganger. Erik var fornøyd med samtalene, men ble ikke roligere på skolen.
Kontaktlærer til Erik varslet mor om at skolens ledelse ønsket et tverrfaglig møte. Jenny hadde ikke noe valg. Hun skjønte at hvis hun ikke samarbeidet ville ”de ta Erik”. Skolen og PPT ønsket tverr-faglig samarbeid med barnevernet.
Rektor uttalte på det tverrfaglige møte blant annet ifølge Jen-ny:”Vi er her alle for å hjelpe Erik. Det finnes en meget bra skole, Knusekollen. Det er en spesialskole for barn med Eriks vansker. De har spesialpedagoger.” Jenny svarte: ”Det er da ikke noe i veien
105
med Eriks læreevne. Han trives på skolen. Det sier han selv og han har bestekameratene sine der.”
Barnevernspedagogen uttalte ifølge Jenny: ”Vi må tenke fram-over, Jenny. Hvis Erik ikke får hjelp, kan han utvikle seg i feil ret-ning.” Erik fikk tilbud om forebyggende tiltak som bestod av hjem-besøk av miljøarbeider en gang i uka som hjalp ham med lekser. Ifølge Erik var denne personen hyggelig, men hun kunne ikke hjelpe han med matematikk som han strevde med. Jenny valgte å si fra at hun ikke ønsket miljøarbeideren i hjemmet sitt. Dette initativet bidro til reaksjoner. Jenny ble oppfattet av barnevernet som lite samar-beidsvillig. Forfatteren har forsøkt å få barnevernet i tale for å få deres versjon. Resultatet var følgende kommentar: ”Mor var veldig insisterende.” Skolen og PPT kom ”på banen” med å innkalle til et tverrfaglig møte.
Jenny forteller følgende om sine erfaringer fra det tverrfaglige møtet: ”Jeg følte meg så alene. Alene og uten våpen. Mot meg sto mennesker med makt og myndighet, mennesker som visste hvordan de kunne bruke denne makten mot et lite uvitende menneske. De viss-te alt om regler og smutthull. De var ressurssterke og kunne ordleg-ge seg riktig. Det eneste jeg hadde var mitt raseri som kunne gi meg styrke. Det var ikke mye, fordi de ville lett avvæpne meg. Det var rått parti. Jeg nektet å ta imot tilbudet. Det skulle få skjebnesvangre føl-ger.”
Eriks mor mottok brev fra skolen ved sosiallærer at det var ønskelig med samtaletilbud hos Barne og ungdomspsykiatrisk poli-klinikk. Jenny ble forarget. Hun ville først vite hvem som hadde kontaktet BUP: ”Jeg ønsket ikke at Erik skulle utsettes for terapi. Jeg ble sint og tok kontakt med leder Lise Fyås på sosialkontoret. Fyås mente at Erik trengte behandling.” Jenny forteller videre: ”Jeg kon-taktet sosialkontoret og ville ha forklaring på hvorfor BUP skulle kobles inn. Sosialkontoret svarte at det var skolen som hadde kontak-tet BUP. Jeg ringte til sosiallærer på skolen til Erik. Hun fortalte at det var barnevernet som hadde kontaktet skolen og BUP. ”Gutten har problemer,” fikk jeg høre.”
Jenny forklarte saksbehandleren i barnevernet at situasjonen
106
nå var bedre for sønnen. Ifølge Jenny uttalte barnevernet følgende: ”Gutten har problemer. Det er ikke rart, når man vet hva han var igjennom de første leveårene.” Barnevernets notat opplyser følgen-de: ”Erik trenger behandlingsomsorg for å få hjelp til å regulere sitt indre følelsesliv. Han trenger en empatisk og oppmerksom omsorgs-person som kan sette ord på følelser. Erik trenger forutsigbarhet og faste rutiner for å kunne bli trygg. Han trenger en omsorgsperson som evner å sette egne behov til side, og konsentrere seg om å følge opp guttens behov.”
Jenny avslo terapitilbudet: ”Hun (d.v.s saksbehandleren) kjen-te Johan meget godt. Hun var enormt partisk i alle spørsmålene hun stilte til meg. Hun var mest interessert i mitt og eksens sexliv. Dette holdt hun på med i alle samtaler. Hun var ikke interessert i å høre meg fortelle om mine opplevelser med eksen og meg. Det hun ikke fortalte var at han frekventerte sosialkontoret og slang dritt om meg. (NB: Ex-mannen til Jenny hadde sendt bekymringsmelding til barne-vernet.) Hun inntok en arrogant holdning og det gikk tydelig frem at hun helst ikke ville bli sagt imot!”
I BUP var konklusjonen følgende: ”Det anbefales at Barne-verntjenesten iverksetter tiltak for å sikre guttens utvikling og psykis-ke helse. Gutten må ikke utsettes for nye traumer, og man bør fore-bygge/unngå hendelser som kan virke retraumatiserende. Gutten må sikres en forutsigbar og stabil omsorgsperson som makter å hjelpe gutten med å regulere sin atferd.”
Erik og Jenny hadde flyttet flere ganger i løpet av kort tid. Flyttingene skjedde før Erik begynte på skolen. Siden skolestart var bosituasjonen stabil. Ifølge Jenny uttalte barnevernet pr. telefon at ”skadevirkningene kunne være langvarige” og at disse kunne bli ”varige” om sønnen hennes ikke fikk hjelp av fagfolk.”
107
”Det eneste jeg gjorde, var å be om litt hjelp”
Mange fortvilte foreldre som har god nok omsorgsevne, men som sliter med dårlig økonomi, helseproblemer eller konflikter med tidligere ektefelle, henvender seg til barnevernet for å få hjelp i en vanskelig situasjon. Torill trodde barnevernet var til for å hjelpe folk i krise. Sønnen var 7 år. Torill hadde solid jobb i mange år, men hun ble sykmeldt etter stadig konflikter med sin forhenværende ekte-mann. Presset ble for stort. Torill forteller:
”Siden jeg kommer fra en annen kant av landet enn der jeg bor nå, har jeg ikke så stort nettverk. Situasjonen var slik at jeg trengte hjelp. Jeg så ingen annen mulighet enn å kontakte barnever-net. Jeg trodde det var den rette hjelpeinstansen. I ettertid har jeg erfart at jeg aldri skulle ha kontaktet barnvernet.
Jeg ba om hjelp fordi Harald krever mye. Han er svært aktiv. Jeg følte jeg trengte avlastning. Det fikk jeg ikke. Istedenfor fikk jeg en miljøarbeider hjem til oss to ganger i uka. Jeg trodde denne per-sonen ville gi meg god veiledning, men sånn skulle det ikke bli. Det eneste hun gjorde var å iakta alt vi gjorde og skrive rapport om alt det som var negativt. Spesielt var hun opptatt av hva min sønn så på TV og at han av og til fikk lov til å spise mens han så på TV. Noe miljøarbeideren hang seg opp i var at jeg lot sønnen min ligge i min seng en periode. Det var spesielt for min sønn, siden han hadde blitt avvist av faren sin. Jeg tenkte at han hadde behov for trygghet. Mil-jøarbeideren mente det var galt. Dette ble hovedfokuset i flere dager. Hun startet alltid møtene med å spørre min sønn om hvor han hadde sovet. Hun fortalte han at han var for stor til det. Sønnen min ble brydd av det og ønsket henne ikke lenger i vår bolig. Jeg ba barne-vernet om å få en annen miljøarbeider, men fikk til svar at det kunne jeg ikke. Hun var den beste jeg kunne få. Da skjønte jeg at det ikke var noen mulighet til å få noen avlastning.
Jeg ønsket hjelp til sønnen min på skolen, fordi han virket ukonsentrert. Jeg tok kontakt med PPT, men de syntes det ikke var alvorlig nok. Barnevernet innkalte meg til møte. I stedet for å fokuse-re på hva som kunne gjøres med situasjonen, gikk de skikkelig inn på
108
å granske min fortid. Det var det enste de ville snakke om. Det at jeg var sykmeldt ble vridd til at det var noe galt med meg. Det jeg ville ha hjelp til, var å ta meg av sønnen min på en god måte. Det som skjedde var at barnevernet satte inn et sterkt press på meg. Barne-vernet ville at jeg skulle gå i samtalebehandling hos psykolog. Jeg nektet. Min sykemelding var ikke begrunnet ut fra egne psykiske li-delser men belastninger på jobben.
Barnevernet ga seg ikke. De stilte ultimatum. Hvis jeg ikke gikk til behandling for det de påstod var min svakhet, ville de forbe-rede overtakelse av omsorgen for min sønn. Jeg måtte bevise at jeg kunne ta hånd om min sønn på ”adekvat måte”. De klaget på mang-ler på grensesetting. Det gikk da opp for meg at de ville ta sønnen min fra meg. Dette visste jeg i ettertid da jeg fikk innsyn i dokumen-tene, at de allerede etter det første møte hadde bestemt å kjøre sak og overta omsorgen for min sønn. Det ble jeg ikke informert om. De hadde bestemt dette på grunnlag av bekymringsmeldinger fra min forhenværende ektemann. Hans bekymringer hadde ikke rot i virke-ligheten.
I ettertid er disse bekymringsmeldingene avvist. Jeg forsøkte å overbevise barnevernet om at sønnens utrygghet på skolen ikke bare kunne forklares med at jeg ikke var god nok til å sette grenser. Det gikk to måneder og det ble sak i Fylkesnemnda. Miljøarbeide-rens bekymringer og min forhenværende ektemanns meldinger ble brukt som bevis mot meg av sakkyndig. Han var hos oss to ganger. Bare satt der og noterte, og sa: ”Dette skal gå bra.” Jeg tapte i Fyl-kesnemnda. Nå sitter jeg alene og føler meg totalt overkjørt av bar-nevernet. Min sønn og jeg ses åtte ganger i året. Hvert samvær er på tre timer med tilsyn. Jeg sitter kun igjen med følelse av skam over at barnevernet ikke tror at jeg evner å ta meg av min sønn. Jeg trodde aldri at dette skulle skje meg. Det eneste jeg gjorde var å be om litt hjelp. Jeg har fått vite at sønnen min sliter mer enn noensinne på skolen. Han faller lengre og lengre bak de andre. Barnevernet har nå bestemt seg for å trekke inn PPT.
109
Kapittel IX
Avslutning
Barnevernets saksbehandling
Barnevernet oppfyller på ingen måte saksbehandlingskrav i saker som undersøkes for eventuell omsorgsovertakelse. De grunn-leggende kravene som ikke oppfylles er:
(1) Påvisning av hvilken måte (hvordan) barnet (barna) har blitt eller blir utsatt for omsorgssvikt.
(2) Omsorgssvikt: Foreldres ansvar for omsorgssvikt – hvilke for-hold som gjør at de ikke er i stand til å gi barnet tilstrekkelig omsorg.
(3) Hjelpetiltak: Hvilke hjelpetiltak har vært iverksatt?
(4) Begrunnelse for omsorgsovertakelse bør inneholde vurdering av skadevirkninger med omsorgsovertakelse, mot de fordeler plassering i fosterhjem kan ventes å få.
Akuttparagrafen og barnevernet
Rettssikkerhetsproblemer oppstår ofte i saker om tvungen omsorgsovertakelse, fordi barnevernet misbruker ”akuttparagrafen”:
Barnevernet benytter seg rutinemessig av akuttparagrafen i saker der omsorgsovertakelse planlegges. Framgangsmåten er plan om ”akutte omsorgsovertakelser”. Metoden er et misbruk av akuttpa-ragrafen som sannsynligvis gjør det lettere å få gjennomført en akutt
110
omsorgsovertakelse enn omsorgsovertakelse som krever forhåndsut-redning.
I forhold til ivaretakelse av rettssikkerheten er bruk av akutt-paragrafen problematisk, (i saker som ikke er akutte, men konstrue-res slik at akutthjemmelen skal kunne brukes likevel), for dette betyr at saken ikke trenger å utredes før etter at omsorgsovertakelsen alle-rede har funnet sted.
Ved å gjøre det på denne måten har barnevernet allerede skaffet seg ”overtaket” når barnes tas. I praksis er det omtrent umulig for foreldrene å bevise at de kan gi barnet god nok omsorg, etter at barnet er tatt på akuttparagrafen.
De rettssikkerhetsmessige problemene gjør seg imidlertid gjeldende ved at barnevernet etter å ha fattet sin beslutning om akuttvedtak, ikke er interessert i å få saken best mulig opplyst, fordi de da allerede har bestemt seg for omsorgsovertakelse av barnet. Opplysningen av saken før den skal opp i Fylkesnemnda foregår da som regel ved at barnevernet framstiller foreldrene og saken på en slik måte at Fylkesnemnda (og senere Tingretten) skal komme fram til samme konklusjon som barnevernet, nemlig at omsorgovertakelse er til det beste for barnet.
Av hensyn til rettssikkerheten er det derfor meget viktig at det lages mye strengere kriterier for bruk av akuttparagrafen. I de fleste saker vil det ikke være akutt fare for barnets liv eller helse, selv om barnevernet bruker noen måneder på en grundig forhåndsutred-ning av saken, før de så på dette grunnlag kan vurdere om omsorgs-overtakelse er en riktig og nødvendig beslutning som bør bringes inn for Fylkesnemda. Dette er den korrekte fremgangsmåten i henhold til barnevernsloven.
En slik forhåndsutredning vil i stor grad kunne sørge for at sakene blir bedre opplyst, og at grunnlaget for ”unødvendige” om-sorgsovertakelser unngås. Dette er viktig med henblikk på at det er til barnets beste å vokse opp hos sine foreldre hvis disse kan gi god nok omsorg.
111
Hvis akuttvedtak først er fattet eller saken er fremmet for behandling i Fylkesnemda, er det som regel i praksis for sent å snu. Barnevernet har da bestemt seg for omsorgsovertakelse. Føringer og rutiner i systemet fungerer slik at barnevernet vinner nesten alle sa-ker, med innstilling på omsorgsovertakelse som kommer opp i fyl-kesnemdene og tingrettene.
Barnevernet som oppdragsgiver ønsker neppe objektive ut-redninger, når de har innstilt på en omsorgsovertakelse.. Den generelt dårlige validiteten til sakkyndige utredninger gjør at rettssikkerheten antagelig ville blitt bedre for alle parter dersom de sakkyndige ble fjernet fra barnevernssakene.
Hvordan ”vinner” barnevernet?
En omsorgovertakelse starter ofte med at barnevernet på svært tynt grunnlag fatter et akuttvedtak. Barnet hentes så i hjem, skole eller barnehage og plasseres i beredskapshjem. Barnevernet får nes-ten alltid medhold av Fylkesnemda i akuttvedtaket. Hvis foreldrene anker vedtaket, velger barnevernet ut sakkyndige som er lojale støt-tespillere for barnevernet. Konklusjonene i sakkyndiges utredninger støtter nesten alltid barnevernets beslutning om omsorgsovertakelse.
I Fylkesnemda kreves ingen reell bevisføring for barnevernets påstander om omsorgssvikt, og barnevernet får nesten alltid medhold i omsorgsovertakelsen.
Hvis foreldrene så stevner saken inn for tingretten, er barnver-nets vanlige strategi å vanskeliggjøre kontakten mellom barnet og foreldrene, slik at tilknytningen til foreldrene svekkes og tilknytning-en til fosterfamilien styrkes. Sakens gang gjennom rettsinstansene treneres så av barnevernet på ulike måter inntil det har gått 2 år. Da kan barnevernet trekke fram trumfkortet sitt – 2-års regelen. Selv om foreldrene da kan dokumentere at opprinnelig akuttvedtak var basert på uriktige påstander om omsorgssvikt og at de er godt skikket til å få tilbakeført omsorgen, taper de saken fordi barnevernet nå vil få
112
medhold i at barnet har fått så sterk tilknytning til fosterfamilien at tilbakeføring ikke er til barnets beste, Barnet mister dermed sine foreldre som daglige omsorgspersoner og plasseres i fosterhjem eller institusjon resten av oppveksten.
Hvis bare ”barnets beste” framsettes som motiv, virker det som at alle virkemidler er tillatt. Lovene følges ikke, foreldrene tra-kasseres, journalene lyver og barna blir hindret fra kontakt med for-eldre som er uenig i barnevernets beslutninger.
Isteden blir barna ensidig påvirket av barnevernets ansatte til å være enig med barnevernet og tro at foreldrene deres ikke er bra nok og ikke kan noe bedre enn barnevernet. Barn kan framstå som små ”barnvernpapegøyer” når de høres i fylkesnemda og retten. De bruker samme ord og uttrykk som de har hørt barnevernet bruke og sier det barnevernet har instruert dem til å si. Hvis de blir bedt om å utdype sin forståelse av det de sier, står de ofte bom fast. Men fyl-kesnemda og tingretten tillater sjelden advokatene å stille slike spørmål til barna. De blir avvist. Dette er utvilsomt også en side av rettssikkerhetsproblematikken. ”Barnets beste” blir lett til vedtak som i praksis er til ”barnets verste” på denne måten.
Når vedtak først er fattet fungerer systemet slik at det er me-get vanskelig å få omgjort dem.
Rettssikkerhet og hjelpetiltak etter barnevernsloven
For å vri seg unna lovens pålegg om at hjelpetiltak skal være forsøkt, bruker barnevernet strategisk unntaksparagrafen om at hjel-petiltak ikke behøver å være forsøkt, hvis hjelpetiltak ikke anses å kunne føre til bedring av omsorgsevnen. Dette gjøres ofte uten at barnevernet eller sakkyndige kan framlegge gyldige begrunnelser for en slik påstand. Her er det en åpenbar rettssikkerhetssvikt, som kan føre til at barn uten rimelig grunn fratas muligheten for å vokse opp hos sine foreldre.
113
Lovens regler om at hjelpetiltak skal være forsøkt før om-sorgovertakelse kan besluttes, bør følges opp og unntaksregelen bør ikke aksepteres brukt annet enn i eksepsjonelle tilfeller som er godt dokumentert og begrunnet.
Ifølge barnevernsloven og barnekonvensjonen er det beste for barn å få vokse opp sammen med sine foreldre hvis disse kan gi god nok omsorg. Barnevernet har plikt til å forsøke hjelpetiltak slik at dette blir mulig før omsorgsovertakelse blir vurdert. Praksis viser imidlertid at barnevernet altfor lett griper til den løsningen som synes minst arbeidskrevende for barnevernet, nemlig omsorgsovertakelse dersom de har fosterhjemsplasser tilgjengelige. Men dette er neppe den beste løsningen for barnet, dersom det finnes former for hjelp som kan gjøre det mulig for barnet å få en god oppvekst i egen fami-lie. Derfor bør antallet tilgjengelige fosterhjems- og institusjonsplas-ser vedtas politisk og fastsettes til et antall som er så lavt at barne-vernet blir nødt til å virkelig legge seg i selen for å prøve og finne gode individuelt tilpassede hjelpetiltak som gjør at flere barn unngår omsorgsovertakelser, og at bare de barna som det virkelig ikke finnes mulighet for å gi en god nok omsorg i egen familie, blir plassert utenfor hjemmet.
I forhold til rettssikkerheten er det på dette punkt et åpenbart problem at barnevernet ikke er villige til å påta seg arbeidet med å finne fram til individuelt tilpassede hjelpetiltak for å unngå omsorgs-overtakelser.
Isteden er det vel ofte slik at familiens problematikk forsøkes tilpasset de former for hjelpetiltak som barnevernet kan eller ønsker å tilby. Slitne aleneforeldre som kun ber om økonomisk støtte som de kunne brukt til å betale for hjelpetiltak som kunne gjøre dem mindre slitne, opplever for eksempel ofte isteden å bli anbefalt å snakke med en psykolog. Men dette gir dem ikke bedre økonomi og oppleves ofte bare som en krenkelse. Slike upassende tilbud om hjelpetiltak gjør ofte at foreldre føler et press til å ”ta imot tilbudet”. Ikke fordi de har behov for slik ”hjelp”, men fordi det enten kan være et premiss for å
114
få innvilget de økonomiske hjelpetiltak som de ber om, eller fordi de kan oppleve seg truet med omsorgsovertakelse av barna hvis ikke de tar imot de tilbud om hjelptiltak som barnevernet ”foreslår”. Men slike upassende former for hjelpetiltak gjør ofte mer skade enn nytte. Slitne aleneforeldre blir enda mer slitne og får enda mindre over-skudd til barna hvis de må bruke tid (og kanskje penger) på å gå til psykolog. Så sitter de der og klager, og prøver å få psykologen til å gi dem svar på hvordan de skal klare å skaffe seg bedre økonomi, mens psykologen er opptatt av at de virker deprimerte og at dette kan være til skade for barna deres.
Barnevernet konstruerer altså gjennom tilbud om uegnede former for hjelpetiltak et konfliktgrunnlag som ofte resulterer i at barnevernet kan skrive i journalene sine at ”mor avviser tilbud om hjelpetiltak”, eller dersom hjelpetiltak mottas bidrar det i seg selv til å gjøre livssituasjonen enda vanskeligere for forelderen. Dermed har barnevernet skaffet seg eller konstruert et legitimt grunnlag for om-sorgsovertakelse.
Verken barnas eller foreldrenes rettssikkerhet blir tilfredsstil-lende ivaretatt når barnevernet opptrer på denne måten.
Vår påstand er at det er mer en regel enn et unntak at barne-vernet opptrer slik for å skape grunnlag for omsorgsovertakelser.
Rettssikkerhetsproblemer
Hvis saken bringes inn for tingretten, foregår prosessen ofte på en mer formelt korrekt måte. Det er en annen stil i retten enn i nemnda. Men barnevernssaker er sivilrettslige saker og følger vanli-ge lover for sivil prosess. Dette betyr en svekket rettssikkerhet for barn og foreldre, fordi kravet til bevisføring og bevisvurdering ikke er like streng i sivilrettslige saker som i straffesaker.
115
I sivilrettslige saker foretar retten en sannsynlighetsvurdering av bevisene som framlegges og det er tilstrekkelig at retten mener det foreligger en ”sannsynlighetsovervekt” for at et bevis eller argument er holdbart, for at det skal kunne vektlegges i domsslutningen.
Bevisføringen er følgelig noe bedre ivaretatt i tingretten enn i fylkesnemnda, men også her blir avgjørelsene basert på dommernes ”synsing”.
Et meget klart eksempel på bruk av vidt skjønn er spørsmålet om tilbakeføring (Bvl. §4-21,1.ledd), som dreier seg om:
”Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse.
Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakel-se når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg.
Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en sam-let vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal barnets fosterforeldre gis rett til å uttale seg.”
Det er ikke nok at foreldre gir forsvarlig omsorg. Tilbakefø-ring med henvisning til “barnets beste” krever mer. Tilknytning er begrep som ofte brukes på tvilsomt grunnlag. Tilknytning (til foster-foreldre o.a.) som barnevern og sakkyndig påberoper seg, er ofte tvilsom. Dokumentasjonsgrunnlaget for “tilknytning” er ikke gitt å være verken pålitelig eller gyldig.
Lovformuleringen “kan føre til” innebærer at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at alvorlige problemer kan oppstå ved flytting. En slik lovtekst avspeiler styringsjuss hvor rettssikkerhets-prinsipper settes til side.
116
Sakkyndige psykologers utredning
Sakkyndiges utredninger inneholder feil og mangler som al-vorlig svekker validiteten og realiabiliteten i utredningene.
Kunnskap om bruk av kildekritiske metoder og kunnskaper innen attribusjonspsykologi og vitnepsykologi kan gi grunnlag for mer pålitelige og gyldige utredninger. Utredningsarbeide innebærer mer enn metodetekniske spørsmål. Metodebruk krever reflektert holdning til forforståelse og perspektiv med hensyn til å innhente og bearbeide informasjon. Man må vite hva man gjør og hva grunnlaget er for de opplysninger som brukes i utredninger og rapporter som berører enkeltmennesker og deres framtidige skjebne.
Sakkyndighetsarbeid slik det er organisert nå er en del av maktens nettverk. Det beste for rettssikkerheten er å fjerne sakkyn-dighetsrollen. Men det er sannsynligvis ikke nok med utredningsme-todisk skolering.
Rettssikkerhet og sakkyndige psykologer
Rettssikkerheten i sakkyndiges utredninger er et omfattende problem. De sakkyndige som står på sakkyndighetsutvalgets liste har alle gjennomgått samme sakkyndighetskurs. De er barnefaglig sko-lert, men har som regel ingen utredningsmetodisk kompetanse. Dette er meget bekymringsfullt med henblikk på barnas og foreldrenes rettssikkerhet. Når de samme sakkyndige alternerer mellom ulike roller som sakkyndige, i forhold til fylkesnemnda (med barnevernet som oppdragsgiver), tingretten (med retten som oppdragsgiver) og foreldrene (privat part som oppdragsgiver), så vil dette påvirke nøyt-raliteten i deres vurderinger. De sakkyndige som ofte går mot barne-vernets innstillinger vet at de høyst sannsynlig ikke blir foretrukket til nye oppdrag. Dermed reduseres muligheten for svært gode ekstra-inntekter. (En utredning betales ofte med mellom 50.000 og 150.000 kroner og de sakkyndige som barnevernet foretrekker, kan tjene over en million kroner pr. år på slike utredninger og ha utredningsarbeidet som hovedinntektskilde.
117
Diagnostisk virksomhet og alternative arbeidsmodeller
Brukerundersøkelser i barnevernet tyder på at foreldre etter-lyser retten til selv å definere problemer og tiltak (Slettebø og Seim 2001). Foreldre retter i økende grad kritikk mot barnevernets tradi-sjonelle diagnostiske ekspertrolle. Kritikken fokuserer på at barne-vernet tviholder på sin definisjonsmakt og utelukker å legge vekt på foreldres og barns nettverk når deres situasjon og tiltak bestemmes. Samarbeidspartnere til foreldre med annen virkelighetsoppfatning må anerkjennes, ikke utelukkes. Virksomheten til barnevernet domineres av diagnostisk eksperttenkning (”Vi alene vite”). Det kommer i til-legg til uttrykk i psykologisk sakkyndiges rolle i Fylkesnemnd og rettsinstanser. Søkelyset er først og fremst på indre forhold i familier ut fra psykodynamisk perspektiv.”Indre vansker” i familiene tolkes som årsaker til ulike former for omsorgssvikt. Historisk har det skjedd en forskyvning fra ytre (eksempel: konkret vanskjøtsel) til indre vansker hos en stor del av familiene som kommer i kontakt med barnevernet.
Et annet perspektiv fokuserer på samspillet mellom individer og omgivelser. Hovedvekten er på barnets nettverk utover familien og mindre på opplevelser i tidlig barndom. Problemskapende forhold søkes utenfor familiene og løsningene løses stort sett utenfor famili-ene. En slik forståelse krever samarbeid på tvers av etater og å møte barna i ulike roller og på forskjellige arenaer. Et slikt perspektiv kre-ver utadrettet og allsidig arbeid som bryter med barnevernets snevre diagnostiske virksomhet.
Et tredje perspektiv legger vekt på virkningen av fordelingen av makt og kontroll mellom barnevernet i vid forstand (inkluderer servile samarbeidende etater og instanser – eksempel helsesøster, rektor, sosialsjef). I et slikt perspektiv legges det stor vekt på mulig-heter til innsynsrett, medvirkning og på de berørtes muligheter til utvikling, vekst og påvirkning av egen livssituasjon. Denne måten å tenke barnevern på innebærer skepsis mot bruk av såkalt fageksperti-se i barnevernet – for eksempel psykologisk sakkyndige. Alternativet
118
er å la barn og foreldre definere sine egne problemer og finne innsats og arbeidsformer som de selv opplever som meningsfylte. Partner-skapsmodeller er en av ordningene som er ment å brukes ved mer jevnbyrdige forhold mellom barnevern og familier.
Diskusjon om gyldigheten ved profesjonell kunnskap har åpnet for at barn og foreldre trekkes inn i beslutningsprosessen som utfordring til den profesjonelle kunnskap som den eneste gyldige. At flere aktører kan ha viktig kunnskap er viktig å understreke. Hvis den profesjonelle kan treffe bedre beslutninger ved å få inn andres kunn-skap – særlig fra dem som kjenner hvor skoen trykker, er mye gjort. Spede forsøk på medvirkning ser ikke direkte lystig ut. Forsøk på familieråd og nettverksmøte domineres av barnevernets diagnostiske makt og mulighet til å underkjenne beslutninger. Barnevernet styrer det meste ved blant annet å legge premissene for møtet innlednings-vis og avgjøre godkjenning mot slutten på barnevernets premisser. (Hagen 2007.)
Rettssikkerhet og bekymringsmeldinger
Bekymringsmeldinger som sendes fra barnehage, skole og andre instanser har ofte et innhold som svekker rettssikkerheten på samme måte som barnevernet ”dokumenterer” i journalføringen. Muligens av frykt for at meldingene bare skal blir henlagt, legger bekymringsmelderne ofte tykt på og får det de angir som bekym-ringsgrunnlag til å framstå som mer alvorlig enn hva det faktisk er. Bekymringsmeldinger kan ikke korrigeres. De blir ofte brukt for alt de er verdt til å sverte foreldrene i fylkesnemnda og retten. Selv om ikke noe av det som måtte stå i dem er dokumentert, kan de allikevel framlegges og brukes til å mistenkeliggjøre eller gi et generelt dårlig inntrykk av foreldrene.
Med tanke på rettssikkerheten er det også et problem at be-kymringsmelderne kan være anonyme og ikke må kunne dokumente-re at noe av det de skriver faktisk er sant.
119
Samfunnsviter Ole Texmo beskriver praksis med bekym-ringsmeldinger som en del av en angiverkultur:
”Angiverkulturen som oppfordrer til anmeldelser og bekym-ringsmeldinger er et resultat av at faggrupper innen politi, barne-vern, PPT, BUP og resten av psykonomsamveldet dyrker en kultur hvor det er viktigere å sysselsette hverandre med saker enn å utrede og løse problemer.” (Texmo 2007.)
Vanlige krenkelser som foreldre utsettes for av barnevernet
Barnevernsloven: ”til barnets beste” misbrukes lett til barne-vernets beste. Forvaltningslovens regler følges ikke
Barnevernet anser konsekvent barnets interesser som mot-stridende med foreldrenes interesser.
Mistro til foreldrenes forklaringer, kompetanse, kunnskap, situasjonsbeskrivelser og situasjonsforståelser / virkelighetsoppfat-ning.
Barnevernet har alltid rett og vet alltid hva som er best for barnet.
Foreldrenes argumenter drøftes ikke og vurders ikke.
Godt samarbeid defineres av barnevernet, som at foreldrene gjør som barnevernet sier og er enig i at barnevernet er ekspertene og vet alt bedre enn foreldre.
Foreldrene holdes ikke oppdatert på hva som skjer med bar-net etter en omsorgsovertakelse.
Kontakten med barnet brytes ned i omfang og intensitet, slik at man etter hvert ikke skal kjenne sitt eget barn lenger.
Konflikter mellom barnevernet / fosterforeldre og foreldrene ansees av barnevernet alltid som foreldrenes feil.
120
Barnevernet bryr seg ikke om å ivareta verken barnets eller foreldrenes krav på rettssikkerhet i sakbehandlingsprosessen.
Barnevernet opptrer med en paternalistisk formynderhold-ning overfor foreldrene.
Barnevernet danner ofte allianse med den forelder som er minst negativt innstillt til barnevernet – mot den andre forelderen, og skaper dermed en splitt og hersk-situasjon som er til skade for barnet.
Foreldre får ikke informasjon om hvor barnet befinner seg når det er plassert i fosterhjem – vet ikke om det er i fosterhjemmet eller på avlastning eller på ferie i utlandet.
Pass utstedes uten foreldrenes kjennskap. Samtykke er ikke nødvendig.
Barnevernet plasserer ofte barna i fosterhjem og på steder som er mest mulig forskjellig fra foreldrenes ønsker, oppdragelse og langt unna dem. Dette skaper store konflikter mellom foreldre og barn og et hat-forhold til fosterforeldrene og barnevernet.
Det samarbeides ikke reelt med foreldre.
Foreldrene ydmykes og krenkes på ulike måter hele tiden, noe som i sin tur forsterker negative holdninger og reaksjoner mot barnevernet og fosterforeldre.
Kontakten med barnet overvåkes. Telefonsamtaler avlyttes og avbrytes av fosterforeldre. Mail leses av barnevernet og fosterfor-eldre.
Samvær med tilsyn. Vokterne holder seg innen høreavstand og skriver rapporter som gjengir deres subjektive oppfatninger av situasjonen.
Foreldrene nektes å la barnet fremsi sitt syn. Det er bare bar-nevernet og fosterforeldrene som er meningsberettigede og skal få si hva de vil til barna.
Fosterforeldrene kan omtale foreldrene stygt til barna og ha sine utblåsninger og frustrasjoner, uten at barnevernet bryr seg eller griper inn. Foreldrene derimot nektes samvær og kontakt hvis de ikke sier og oppfører seg akkurat som barnevernet ønsker.
121
Barnevernet manipulerer barna til å si og mene det barnever-net ønsker, blant annet ved å hindre dem kontakt med foreldrene i lange perioder før rettssaker osv.
Økonomiske ytelser som for eksempel barnetrygden fratas uten informasjon eller varsel fra barnevernet.
Barnevernet forlanger å få utlevert barnas ting fra hjemmet.
Sakkyndige velges ut av barnevernet.
Sakkyndige rapporter mangler generelt validitet, argumenter, drøfting og konklusjoner går kun i favør av barnevernets ønsker.
Barnevernet bruker ofte en strategi der de prøver å eksklude-re foreldre fra barnas liv; henvendelser til barnevernet besvares ikke før Fylkesmannen griper inn. Barnevernet nekter foreldrekontakt med institusjon eller fosterhjem. Kontakt med barnet hindres ved hemmelig telefonnummer, faste telefontider (telefonen virker da ofte ikke, eller barnet er ikke hjemme).
Før plassering i fosterhjem, hindres familieråd, og plassering i slekt eller nettverk vurderes sjelden.
Foreldre med stram økonomi krenkes ved at barna plasseres i rike fosterhjem, som gjør at de ser ned på foreldrenes liv og leve-standard og det foreldrene har råd til å gi dem blir bare ”dritt”.
Hvis barnet arver, overtar overformynderiet ansvaret for forvaltningen av midlene. Boet selges ofte til spottpris, og overfor-mynderiet sløser bort arven til barnet.
Advokatbistand til foreldrene er svært begrenset. Staten beta-ler kun for et visst antall timer per sak.
Rettssakene er en endeløs krenkelsesprosess overfor foreld-rene. Rettssikkerhetsjussen (prosessorientert) er lite til stede og sty-ringsjussen (formålsorientert) gjør at retten som regel støtter barne-vernets syn – 95 % av sakene i Fylkesnemd og tingrett vinnes av barnevernet.
Fosterforeldre er ofte fiendtlig innstilt overfor foreldrene, enten pga. konkurranseforhold om barnets hengivenhet, eller lojalitet mot barnevernet – ellers mister de jobben og store inntekter.
122
Foreldrefiendlighets-syndromet og Stockholms-syndromet skapes av barnevernet.
Foreldre får ikke snakke med barnets lærere, skole, psykolog andre behandlere. Ingen av disse ønsker samarbeid med foreldrene, når barnevernet ikke tillater det.
Foreldre som ofte har dårlig råd fra før påføres en masse ekstrakostnader til rettssaker, samvær, sakkyndige uttalelser. Noen må ta opp lån, selge huset osv., og ender opp økonomisk ruinert på grunn av barnevernssaken.
Barnevernet lokker ofte barnet med goder det ønsker seg. ”Hvis du gjør som vi sier, skal du få hest osv…”.
Barnevernet og fosterforeldre gjør narr av foreldrene og gir barna opplevelsen av at foreldrene deres ikke er ”bra nok”. De får barna til å skamme seg, synes synd på, være sint på eller på andre måter å ta avstand fra foreldrene sine.
Barnevernet framsetter trusler eller oppfører seg truende og trakasserende overfor foreldrene hvis de framsetter krav om sine rettigheter, til f.eks. å ha med seg noen på møter.
Møter avlyses eller innvilges ikke hvis foreldre nekter å møte alene.
Barnevernet forsøker å framprovosere aggresjon eller u-ønsket oppførsel hos foreldrene med f.eks. korte svarfrister, nedver-digende holdninger osv.
Møtereferat skrives på svært tendensiøse måter – som regel med negativ beskrivelse av foreldrene eller deres situasjonsforståel-se.. Møtereferat, informasjon osv., sendes ikke til foreldrene.
Foreldrene hindres i tilgang til dokumenter og journalinnsyn osv. – inntil Fylkesmannen griper inn.
Foreldre som utsettes for slike krenkelser som omtalt i det foregående devalueres av samfunnet. NOTE 6. Foreldre som fra før av var ”normale” blir utrygge, mistroiske, trekker seg tilbake eller flykter. Slike reaksjonsmåter kan av omgivelsene bekrefte deres lave status.
123
Den tysk-amerikanske psykologen Wolf Wolfensberger ut-dyper denne kollektive devaluering slik: ”Den alvorligste devalue-ringen skjer når vi kollektivt eller som helt samfunn devaluerer andre kollektivt (som gruppe eller klasse). Denne devaluering på ”høyere nivå” er den mest drastiske, fordi den skaper og viderefører sam-funnsmessig devaluerte klasser som utsettes for systematisk dårlig behandling av medborgere og av samfunnsstrukturen, deriblant av samfunnets hjelpeapparatet.” ( Wolfensberger, 1992:3.)
Manglende rettssikkerhet
Fylkesmannen, Fylkesnemnda og rettsinstansene fungerer i praksis som en rettssikkerhetsillusjon.
Det finnes ikke en reell klageinstans for barnevernets ulike avgjørelser etter en omsorgsovertakelse. Slike beslutninger er blant de mange som ikke defineres som såkalte ”enkeltvedtak” etter for-valtningsloven (jfr. Bvl § 6-5). Så verken fylkesmannen, eller noen andre instanser, har myndighet til å gripe inn overfor barnevernet i form av overprøving av vedtak, sanksjonsmidler ved lovbrudd (jfr. Bvl § 2-3, 3.ledd, Bvl § 6-5). I utredningen ”Barnevernet i Norge” (NOU 2000:12) påpekes faren ved dette:
”alle faser av en barnevernssak som ikke er underlagt kont-roll representerer risiko for manglende ivaretakelse av rettsvern og rettssikkerhet. Det er et problem at barnevernet i liten grad er under-lagt kontroll utenfra.”
Forhold fylkesmannen påpeker som kritikkverdige, kan bar-nevernet bare ignorere da fylkesmannen ikke heller her har sank-sjonsmidler.
Artikkel 16
1. Intet barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblan-ding i hans eller hennes privatliv, familie, hjem eller korrespondanse og heller ikke for ulovlige angrep mot hans eller hennes ære eller omdømme.
124
2. Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.
Dette skjer til tross for at fylkesmannen i enkelte saker har uttalt at barnevern / fosterfamilie ikke har rett til en slik begrensning i barnas tilgang til post, telefon m.v. – det må vedtas av fylkesnemda. Barnevernet ignorer denne og samtlige andre anbefalinger / kritikk fra Fylkesmannen.
Et annet problem er at det er svært vanskelig å få innvilget fri rettshjelp. Avslag på søknad om fri rettshjelp begrunnes tvilsomt. Det vises til at man ikke har behov for advokatbistand fordi barne-verntjenesten er pliktig til å hjelpe klienter med å utferdige klager til Fylkesmannen, jfr forvaltningsloven § 17 (brev fra Justisdep. 17.07.06). Barnevernet er altså den instans som har ansvaret / skal bistå sine klienter med evt. klager på barnevernet selv. Er dette for-svarlig forvaltningspraksis mht. å ivareta klienters rettssikkerhet?
Begrenset mulighet for overprøving av barneverntjenestens vedtak utgjør en svært alvorlig fare for brudd på rettssikkerheten for både fosterbarn, deres søsken, foreldre, besteforeldre – dvs. den hele biologiske familie. I realiteten er det altså kun rettsapparatet som kan gripe inn overfor barneverntjenesten. Erfaringsmessig tar det svært lang tid fra en sak fremmes til den kommer til behandling for fyl-kesnemda / domstolene, blant annet fordi barneverntjenesten bevisst unnlater å overholde tidsfristene. Mulighetene for å vinne fram er svært små i et forvaltningsorgan som er en ”særdomstol” (fyl-kesnemda).
Dialog eller konfrontasjon?
Habermas (Habermas 1999) uttrykker en optimistisk rasjonali-tisk tro på herredømmefri kommunikasjon. Det vil bety at makthave-re kan overvinnes gjennom felles kommunikativ rasjonalitet og fri meningsutveksling. En slik optimisme er en illusjon i forholdet mel-lom saksbehandlere i hjelpeapparatet og deres klienter.
125
Foucault (1999) understreker at all diskurs er innvevd i makt-relasjoner og språklige utskillingsmekanismer. Ved hjelp av bestemte kriterier for sannhet og fornuft kan store kategorier av mennesker utelukkes og stigmatiseres. Denne makten kan ikke overvinnes eller nøytraliseres ved forsøk på dialog og kommunikasjon. Den må avslø-res. Et rettssikkerhetsperspektiv på barnevernets praksis krever av-sløring av alle typer barnevernfaglige diskurser og deres vilje til makt. Barnevernet er et maktapparat med mange metoder og strate-gier. Den enkelte barnevernsarbeider kan fritt avgjøre om samtaler med impliserte tas over telefon eller ved personlig fremmøte. I stor grad benyttes telefon i så måte. Den avhørte foreholdes ingen rettig-heter og heller ikke mulige konsekvenser av saken. Ofte nevnes det ikke engang at de opplysninger som gis, blir skrevet ned og brukt i saken. Man får ikke lest opp det saksbehandler skriver ned, og opp-lysningene blir ofte nedskrevet uten at det stilles et eneste kontroll-spørsmål. Den informasjon som innhentes, nedskrives på en måte som synes å være av sterk subjektiv karakter, preget av den enkelte saksbehandlers oppfatning.
Informasjonen blir dermed i stor grad sortert, ut fra hva den enkelte saksbehandler anser for å være relevant.
Samarbeidsvilje anses som selvfølgelig og positivt i norsk kultur. Det motsatte oppfattes som regel som negativt. Foreldre som er avvisende til barnevernet og/eller ønsker å holde på sin integritet, blir ofte subjektivt betraktet som dårlige omsorgspersoner. Foreldres kritikk og deres forsøk på å bevare integritet ved å kritisere omfat-tende ”kontrolltiltak” er brukt mot dem i de fleste rapporter fra bar-nevernet.
Klienter har grunnlovfestet rett til å innta kritisk holdning til myndigheter. Klienters bruk av denne rett må ikke forfølges eller angripes. De må heller ikke utsettes for systematiske negative tolk-ninger som det ofte framkommer i barnevernsrapporter.
126
Barneombudet og de vekslende barneministrene tar tydeligvis bare inn informasjon fra barnevernet og dets støttespillere, slik at andre som henvender seg dit med annen informasjon, taler for døve ører.
Den nye barnevernloven og innføringen av fylkesnemndene 1992, skulle styrke foreldres og barns rettssikkerhet. Realiteten er det motsatte. Rettssikkerheten i Fylkesnemndordningen er en illusjon.
Forskning viser at det som regel går bedre med barn som vokser opp i egen familie, selv om foreldrene har en del problemer, enn barn som vokser opp i fosterhjem. Dette bør også vektlegges i barnevernets vurderingsgrunnlag.
Det er store utfordringer. Ingen stortingspolitiker er åpen for å ta inn over seg mangelen på rettssikkerhet og de systematiske krenkelser barn og foreldre utsettes for.
127
128
129
NOTER
Kapittel I
Note 1:
Et eksempel kan tjene som illustrasjon på hvorledes mange sak-kyndige psykologer opptrer i barnevernssaker. Cand. jur Herman Berge fant ved søk på Lovdata følgende mønster hos en sentral psykolog tilknyttet FOSAP (Forum for sakkyndige psykologer): ”Ved en gjennomgang av de 33 avgjørelser som jeg fant på Lovdata, finner man ingen avgjørelser hvor Poulsson ikke har konkludert til fordel for sin oppdragsgiver. Man kan dermed trygt konkludere med at Poulsson konsekvent konkluderer i tråd med oppdragsgivers ønsker og syn. Poulssons arbeid har derved – etter mitt syn – overhodet ingen verdi som fagmateriale, og er – slik det fremstår – naturlig nok uegnet – og endog skadegjørende – i barnevernssaker.”
Kapittel II
Note 2:
Medieskapt IQ?
Av Joar Tranøy, psykolog og forsker
Betydningen av IQ-testen i ”Svanhild-saken” er mediaskapt ifølge psykolog Anne-Kari Torgalsbøen. Hun uttaler blant annet følgende i Aften-posten 29. nov. 2003:
”Hva har gjort denne saken til landets mest omtalte barneverns-sak? For meg ser det ut som om pressen har skapt ”saken” ved å fastholde sitt smale fokus på lav IQ som årsaksfaktor til at barneverntjenesten plas-serte barna i fosterhjem. Uten denne vinklingen hadde det neppe blitt noen medieomtale.”
Torgalsbøen kan unnskyldes. Hun har neppe lest Fylkesnemndas vedtak, Tingrettens dom og Lagmannsrettens dom.
IQ-testen med resultat IQ 53 ble utført i forkant av saken i Fylkes-nemnda for sosiale saker. Denne testen ble avgjørende for at Svanhild Jen-sen ble fradømt omsorgen for sine to døtre.
Det kan siteres følgende fra nemndas vedtak 10. september 2002: ”Mor har fått mange gode skussmål og er på mange måter sympatisk og glad i barna sine. Men hun har et begrenset funksjonsnivå, jfr de tester som er foretatt av den sakkyndige.” (Side 3, 4.avsnitt.)
Det bestrides ikke at Svanhild Jensen fram til barnevernet grep inn hadde gitt barna god nok omsorg. Vedtaket om omsorgsovertakelse ble derfor formulert som en antagelse om at hun i framtida ikke ville kunne gi
130
god nok omsorg til barna. Denne forutsigelse var basert på sakkyndiges IQ-undersøkelse:
”Det lave evnenivået får konsekvenser når det gjelder barnas om-sorg, både i forhold til samspill og evne til å se barnas behov.” (Side 3. 5.avsnitt.)
Den psykologisk sakkyndige feller etter noen timers observasjon og en IQ-test utført under lite tilfredsstillende forhold, en dramatisk dom over Kvænangen-jenta. Nemnda konstaterer likevel at Svanhild Jensen har fungert tilfredsstillende som omsorgsperson for små barn, uten at det får betydning.
”Fylkesnemnda er imidlertid kommet til at (omsorgsovertakelse etter alternativ d) helt klart er oppfylt, og har i sin vurdering lagt vesentlig vekt på den sakkyndiges vurderinger om mors omsorgsevne.” (Side 6. 2. avsnitt.)
Nemnda har dermed basert sin avgjørelse på psykologens konklu-sjoner. De er som påvist, basert i stor grad på IQ-testen.
”Testen er, etter nemndas oppfatning, en pålitelig og godt utprøvd test som brukes i stor utstrekning i Norge og andre vestlige land. Den sak-kyndige har også stor erfaring i å foreta slike tester, og nemnda legger derfor i hovedsak resultatene på denne testen til grunn for sin vurdering.” (Side 6. Avsnitt 4)
Slik nemnda formulerer sitt vedtak foreligger ingen tvil om at IQ-testen er vektlagt. Svanhild Jensens omsorgsevne er vurdert ”i hovedsak” ut fra testresultatet.
IQ-testen er intet medieskapt fenomen. Premissene for de to siste rettsavgjørelser bygger mer eller mindre på påstander om kognitiv svikt der IQ-testen fortsatt er hovedkilde.
Artikkelen var publisert i Dagbladet 15.12.03
Kapittel III
Note 3:
Intervju med mor og tilgang på dokumentasjon i saken. Påstanden om at helsevesenet ikke bekrefet beskyldningene mot mora er dokumentert. Dokumentasjon som bekrefter påstander om instruerte bekymringsmelding-er er ikke framskaffet.
Kapittel VI
Note 4:
19 av fylkesnemndssakene ble seinere prøvet i tingretten i løpet av
131
perioden 2000-2004. I en av sakene ble omsorgsovertakelsen opphevet. Vedtaket var for øvrig i samsvar med nyoppnevnt psykologisk sakkyndig. 12 av de 19 ”tingrettssakene” er prøvet i lagmannsretten.
J.T. har intervjuet uformelt psykologer, advokater og kritikere til-knyttet organisasjoner som ”Gruppen til Familiens Selvstendige Rett” og ”Nordiska Kommitteen för Mänskliga Rättigheter”(NKMR). Formålet med intervjuene var å få oversikt over oppfatninger hos kritikere med hensyn til gjeldende praksis i barnevernssaker i Norge og Sverige. Felles for kritikerne er fokus på rettssikkerhet og menneskerettigheter for barn og foreldre.
J.T. har snakket med fem psykologer (to menn og tre kvinner) med erfaring som sakkyndige utredere i barnevernssaker. De har 5-24 års ar-beidserfaring som psykolog. De er kliniske spesialister og har mellom 4 og 29 sakkyndige utredninger for alle rettsinstanser i Østlandsregionen
De 61 sakene i Fylkesnemnda var fordelt på 28 oppnevnte psykolo-gisk sakkyndige. Av de 59 sakene som endte med vedtak om omsorgsover-takelse i fylkesnemnda ble fem vedtak om omsorgsovertakelse opphevet seinere – tre i tingretten og to i lagmannsretten
Kapittel VIII
Note 5:
Barn fra syv familier ble plassert i fosterhjem hvorav to søskenpar ble splittet. Tre tenåringsbarn fra to familier ble plassert i ungdomshjem. For alle barn og ungdom gjelder at deres kontakt med biologisk mor er minimal. Begrunnelsen er at barna trenger ro til å stabilisere seg i sin nye ”omsorgsbase.” To barn rømte fra fosterhjemmet og ble seinere plassert i annet fosterhjem.
Kapittel IX
Note 6:
Ordet devaluering kommer fra økonomisk fagspråk, der ordet betyr at verdien av en valuta går ned i forhold til andre valutaer i et system. En slik økonomisk devaluering skjer langs de samme stegene som sosial deva-luering.
Abbot, A. (1988) The system of Professions. An Essay on the Division of Expert Labour. The University of Chicago Press. Chicago/London
Aubert, V. (1976) Rettens sosiale funksjon. Universitetsforlaget. Oslo-Bergen-Tromsø
132
Alsvåg, H og Gjengedal, E. (red) (2000) Omsorgstenkning. Bergen: Fag-bokforlaget
Backe-Hansen, E (1999) ”Vurderingsprosessen i det sakkyndige arbeidet” i Backe-Hansen og Øvreeide (red.) Sakkyndig arbeid. Fag og beslutninger om barn. Ad Notam Gyldendal. Oslo
Backe-Hansen, E., m.fl. (2002) Vurderingsgrunnlaget i alvorlige barnevern-saker. Notat utarbeidet av Elisabeth Backe-Hansen i samarbeid med: Terje Galtung, Turid Vogt Grinde, Kjell Hagen, Karen Hassel, Otto Heramb, Arne Holtet, Katrin Koch, Fredrikke Lynum, Anne Poulsson og Knut Røn-beck på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet. Skriftserie 3/02. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).
Barne- og likestillingsdepartementet (07/2009). Veiledende retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernssaker for barnevernstjenesten, fylkes-nemnda og domstolen. Q-1158 B
Barne- og likestillingsdepartementet (17/12. 2009). Om barnesakkyndig kommisjon. Arbeidsoppgaver og saksbehandlingsregler.
Berge, H. (2004) Sakkyndige i barnevernets tjeneste forpurrer rettferdig rettergang. http://www.Barnas.rett.no/artikler/sakkyndige i barnevernets tjenes-te.htm.102 k
Berger, P. og T. Luckmann (1987) Den samfunnsskapte virkelighet. Køben-havn: Lindhardt og Ringhof
Bernt, J. F. og Ø. Rasmussen (2003) Frihagens forvaltningsrett Bind I. Bergen.
Bohman, M. og S. Sigvardsson (1980) Negative social heritage. Adoption and Fostering, nr. 3, s. 25 -31
Borge, A. I. H. (2003) Resiliens. RISIKO OG SUNN UTVIKLING. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Bowlby, J. (1982) Attachment. 2nd. Edition of vol. 1 of Attachment and Loss. London: Hogarth Press.
133
Bowlby, J. (1988) A Secure Base. Clinical Applications of Attachments Theory. London: Routledge.
Bronfenbrenner, U. (1976.) Opvækst og miljø. København: Gyldendal.
Bunkholdt, V. og M. Sandbæk (2008) Praktisk barnevernsarbeid. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
Christiansen, K. U. (1992). Foreldreperspektiv på barnevern-undersøkelsen. Nordisk sosialt arbeid 3:29-42
Clausen, S. E. (2003). Plasseringer utenfor hjemmet på 1990-tallet. I Barn utenfor hjemmet. Plasseringer i barnevernets regi, Bache-Hansen, Elisabeth, red. Oslo: Gyldendal Akademiske
Dahl, O. (1976) Grunntrekk i historieforskningens metode-lære. 2. utgave annet opplag. Universitetsforlaget i Oslo
Dawes, R. M. (1994) House of Cards. Psychology and Psychoterapy Built on Myth. The Free Press. New York
Eckhoff, T. (1997) Forvaltningsrett. Oslo: Tano Aschehoug
Edvardsson, B. (2003) Kritisk utredningsmetodikk. Liber utbildning. Stock-holm
Eide, B. og N. Winger.(2003) Fra barns synsvinkel. Intervju med barn – metodiske og etiske refleksjoner. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
Eitinger, L., Retterstøl, N. og U. Malt (1999) Psykoser og organisk betinge-de sinnslidelser. Universitetsforlaget. Oslo-Bergen-Tromsø
Ellingsen, D. (1985) Sjelsevner og rettssikkerhet: en induktiv studie av rettspsykiatriens praksis og begrepsapparat. Magistergradsavhandling. Institutt for sosiologi. Universitetet i Oslo
Ericsson, K. (1994) ”Barnevern og samfunnsvern i etterkrigstida” i Evans, Frønes og Kjølsrød (red.) Velferdssamfunnets barn. Ad notam Gyldendal Oslo
134
Falck, S. (2000) ”Hvorfor fylkesnemnd” I Falck og Havik (red.) Barnevern og fylkesnemnd. Kommuneforlaget, Oslo
Freidson, E. (1970) Profession of Medicine. A study of the sociology of Applied Knowledge. The University of Chicago Press. Chicago and London
Foucault, M. (1966) Les mots et les choses. Une archeologie des ciences humanies. Paris: Gillimard
Foucault, M. (1999) Diskursens orden. Oslo: Spartacus forlag. Til norsk ved Espen Schaaning
Gamst, K. T. & Å. Langballe (2004) Barn som vitner: En empirisk og teore-tisk studie av kommunikasjonen mellom avhører og barn i dommeravhør: Utvikling av en avhørsmetodisk tilnærming. Doktoravhandling. Institutt for spesialpedagogikk. Universitetet i Oslo
Grinde, T. (2000) ”Fakta om fylkesnemndene og aktuelle spørsmål” I Falck og Havik (red.) Barnevern og fylkesnemnd. Kommuneforlaget. Oslo
Grinde, Turid Vogt. (2004) Nordisk barnevern: Terskelen for barneverntil-tak og beslutningsprosessen ved bruk av tvang. I Nordisk barnevern. Ters-kelen for barnverntiltak og beslutningsprosessen ved bruk av tvang, Turid Vogt Grinde, red. Rapport 18/04. Oslo: Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).
Grøndahl, P. (2010) A comparative empirical analysis of practices in Norwgian forensic psychiatry. Doktoravhandling. Oslo: Universitet i Oslo
Gulbrandsen, L. M., red. (2006) Oppvekst og psykologisk utvikling. Innfø-ring i psykologiske perspektiver. Oslo: Universitetsforlaget.
Habermas, J. (1999) Kommunikativ handling, moral og rett. Oslo: Tano Aschehoug
Haugli, T. (2009) Barns rettssikkerhet. Rettshjelp fra kyst til vidde. Fest-skrift til Jusshjelpa i Nord-Norge 20 år, s.173
Hassel, K. (1997) Sakkyndige i barnevernssaker, i Steinar Tjomsland (red)
135
Barnevern ogomsorgsovertakelse. Kommuneforlaget: Oslo
Havik, Toril. (2004) Det barnevernfaglige kunnskapsgrunnlaget. I Barne-vernet – forutsetninger og gjennomføring, Havik, Torill, Mette Y. Larsen, Sigrid Nordstoga og Jarmund Veland, red. Oslo: Universitetsforlaget.
Hiåsen, D. (2004) Ytringsfrihetens pris i Det skjulte Norge – Det etablerte Norge, En stat i staten. (157 sider) utgitt av Folke-Aksjonen Mot Psykiater-nes Overgrep. Undertittel ”En dokumentasjon av korrupsjon, konspirasjon og mened. Diskreditering, stigmatisering og diagnostisering av de som måtte våge å tenke sjæl.” Solumsmoen
Holden, J. (2005) Formynderterror: Historien om en barnevernsak. Trond-heim: Communicato forlag
Iversen, O. (1998) Bør det innføres tidsfrister i barnevernet?
Fosterhjemskontakt nr 8, s.27
Janis, I. L. (1982) Groupthinking: Psychological Studies of Policy Decions and Fiascoes. 2. utgave. New York: Houghton Mifflin
Jalmert, L. (2005.) Vad är bäst för de yngsta barnen? Analys til Föräldraför-säkringsutredningen. I Reformerad föräldraförsäkring. Bilagedel SOU:73. Stockholm
Killén, K. (1994) Sveket. 2. utgave. Oslo: Kommuneforlaget.
Kjønstad, K. (2002) Barnevern, fylkesnemnder og rettssikkerhet. Gyldendal Akademisk: Oslo
Kvilhaug, S. (2005) ”Atskillelse barn og foreldre – Hva sier internasjonal forskning om sammenhengen mellom atskillelse i barndommen og senere fysiske og psykiske lidelser.” Cita forlag Kvilhaug, S. (2006) ”Psykologenes hattebytter i barnevernsaker reiser spørsmål om kravet til rettferdig rettergang oppfylles.” Morgenbladet 13. januar 2006
Lindboe, K. (2006) Barnevernloven. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Lov om barneverntjenester (barnevernloven – bvl.) – LOV 1992-07-17-100.
136
Barne- og likestillingsdepartementet.
http://www.lovdata.no/all/nl-19920717-100.html
Lundeberg, I. R. (2009) Sannhetens urett. Om sakkyndiges betydning for rettens maktutøvelse. Retfærd, årgang 32 nr. 4/127, s. 26-53
Magnussen, S. (2007) Vitnespsykologi. Pålitelighet og troverdighet i dag-ligliv og rettssal. 2. utg. Oslo: Abstrakt forlag
Mathiesen, T. (1985) ”Styringsjuss, rettssikkerhets-juss- og det gode sam-funn”, Retfærd, nr. 28, s. 12-25
Nordahl, T., (2001). Brukernes plass i tverrfaglig arbeid. I Sandbæk, Mona (red.) Fra mottaker til aktør. Brukernes plass i praktisk sosialt arbeid og forskning. Oslo: Gyldendal
Nordhelle, G. (2010) Kritisk blikk på sakkyndigrollen i barnefordelingssa-ker. Tidsskrift for Norsk Psykologforening,vol. 47, s. 744-747
NOU 2000:12 Barnevernet i Norge. Norges offentlige utredninger, Barne- og familiedepartementet
NOU 2000:12. Barnevernet i Norge. Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag til reformer.
Ofstad, K. og R. Skar.( 2004) Barnevernloven med kommentarer. Oslo: Gyldendal Akademiske.
Oslo kommune, Helse- og velferdsetaten 2005. Brukernes vurdering av so-sialtjenesten. Resultater fra en spørreundersøkelse, november. http://www.helse- og velferdsetaten.oslo.kommune.no/get-file.php/helse-%2 0 og % 20 vel-ferdsetaten%28HEV%29internett%20%28HEV%29/Dokumenter/sosialtj_
rapporten.pdf
Ottosen, M. H. (2006). In the Name of the Father, the Child and the HolyGenes. Acta Sociologica 49 (1), 29-46.
Rutter, M. (2000.) Children in Substitute Care: Some Conceptual Consider-ations and Research Implications. Children and Youth Services Review, 17, 9/10, 685-703.
137
Sandbæk. M., (1996). Et annet barnevernsarbeid? I Sandbæk, Mona og Tveiten, Gunnar (red.) Sammen med familien. Arbeid i partnerskap med barn og familier. Oslo: Kommuneforlaget
Sandbæk, M., (2001). Fra mottaker til aktør – brukernes plass i sosialt arbeid og forskning. I Sandbæk, Mona (red.) Fra mottaker til aktør. Brukernes plass i praktisk sosialt arbeid og forskning. Oslo: Gyldendal
Schiratzki, J. (2003) Nasjonalt bidrag fra Sverige. Nordisk samarbeid og utfordringer knyttet til innholdet i begrepet barnets beste, Haugli, T., red. Rapport fra ekspertmøte i Tromsø 29.- 31. januar 2003 på oppdrag fra Bar-ne- og familiedepartementet og Nordisk Ministerråd. Skriftserie nr. 56. Tromsø: Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø.
Seim, S. og T. Slettebø (2001). Brukermedvirkningens kår under nye ram-mebetingelser i barnevernet. I Sandbæk, Mona (red.) Fra mottaker til aktør. Brukernes plass i praktisk sosialt arbeid og forskning. Oslo: Gyldendal
Simonsen, Å. (2003) Barnevernets saksbehandling.
http:www.barnasrett. no/barnevernets saksbehandling
Skuse, D. (1984) Extreme Deprivation in Early Childhood – II. Theoretical Issues and a Comparative Review. Journal Child Psychology and Psychia-try, 25, (4), 543-572.
Skånland, M. (2004) Human Rights in Norway-as Low as they can Go
Smith, L. (2002) Tilknytning og barns utvikling. Oslo: Høyskoleforlaget AS.
Smith, L. (1991). Barn, foreldre og barnets uttalerett. Jussens Venner. Hefte nr. 3.
Smith, L. (1980) Foreldremyndighet og barnerett. Oslo: Universitetsforla-get
Smith, L. og S. E. Ulvund. (2004). Spebarnsalderen. Oslo: Gyldendal
Sommerschild, H. (1998). Mestring som styrende begrep. I Mestring som mulighet i møte med barn, ungdom og foreldre, Gjærum, B., B. Grøholt og H. Sommerschild, red. Oslo: Tano Aschehoug.
138
Stang, E. G. (2007). Det er barnets sak. Barnets rettsstilling i sak om hjel-petiltak etter barnevernloven § 4-4. Oslo: Universitetsforlaget.
Stjernø, S. (1985). Den moderne fattigdommen.
Universitetsforlaget. Oslo
Terum, L. I. (2003) Portvakt i velferdsstaten: om skjønn og beslutninger i sosialt arbeid. Oslo: Kommuneforlaget
Texmo, O. (2007a) Hva er galt med barnevernet? Del I sfm.no 18/11-2007
Texmo, O. (2007b) Juss og psykologi i en livsfarlig kombinasjon, sfm.no
Tranøy, J. (2004).Rett informasjon? Om bruk av tilgjengelig informasjon i sakkyndighetsarbeid, Skolepsykologi nr. 2, side 39-44
Tranøy, J. (2006) Menneskerettigheter og barnevern i Norge og Sverige. Undersøkelse av sakkyndige utredninger. Rapport Nordisk Samarbeidsråd for kriminologi. Universitetet i Stockholm
Tranøy, J. (2008) Hvordan utrede andre? En innføring i utredningsmetode for spesialpedagoger og sosialarbeidere. Oslo: Universitetsforlaget
Underlid, K. (2005) Fattigdommens psykologi: oppleving av fattigdom i det moderne Noreg. Oslo: Det Norske Samlaget
Uggerøj, L. (1996). Profesjonelle personligheter. I Sandbæk, Mona og Tveiten, Gunnar (red.) Sammen med familien. Arbeid i partnerskap med barn og familier. Oslo: Kommuneforlaget
Vinnerljung, B. (1996) Fosterbarn som vuxna. Lund Studies in social Wel-fare. Lund: Arkiv förlag
Ørstavik, S. (1996) Brukerperspektivet – en kritisk gjennomgang. Oslo: INAS notat 1996:8. Oslo: Institutt for samfunnsforskning
Aamodt, L. G. (2005) Familien mellom mange hjelpere. Refleksjoner i sosialfaglig arbeid. Bergen: Fagbokforlaget
139
Kilder
På statens offenlige opplysningsportal for ungdom
”www.UNG.no” finnes kommentarer som ungdommer har skrevet under linken ”BARNEVERN”
http://www.barnehage.no/Nyheter/2011/Januar/ Stor tillit til barnevernet
140
Vedlegg 1
Lov om barneverntjenester (barnevernloven)-
Kapittel 4. Særlige tiltak.
§ 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn.
Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behand-ling og opplæring,
c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige over-grep i hjemmet, eller
d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvik-ling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekke-lig ansvar for barnet. Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfresstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11. Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda etter reglene i kapittel 7.
Vedlegg 2
ALVHEIMS TI BUD:
Til dem som kommer i barnevernets søkelys:
1. Hold kjeft, alt du sier kommer til å brukes mot deg. 2. Ta straks kontakt med en advokat. 3. Skaff deg en psykolog selv om du er frisk – du kan få behov for det. 4. Ta ikke imot hjelp, det blir tolket som at du ikke klarer deg selv. 5. Ta ikke imot tilbud om plass på mødrehjem.
Det er ikke en hjelpeinstitusjon, men en overvåkningssentral. 6. Forlang skriftlig motivering til alle beslutninger som du utsettes for. 7. Påklag alle beslutninger. 8. Ta ikke imot tilbud om plassering i fosterhjem.
Du får ikke barnet tilbake. 9. Husk at når barnevernet prater om hjelpetiltak så mener de som regel om sorgsovertakelse eller overvåkning. 10. Behøver du hjelp, bruk venner og slektninger – eller klar deg selv.
141
SMALE TITLER i bredt utvalg fra Lanser Forlag
Ravnkollbakken 2, 0971 Oslo – http://www.lanser.no
lansers@live.no – Tlf.: 922 923 02 – 99 89 21 75
1. Åge Almskaug:”FRA MITT LIV I SACHSENHAUSEN” og 2. verdenskrig 280,-NY
2. Sigurd Aschehoug: ”Egypt i Oldtiden” – 1.-18. dynasti – 190,-På lager
3. Tormod Bakke: ”CATCH 99” – biografisk (om egne psykoser) 220,-NY
4. Erling Bauck: ”Himmelen slår sprekker” (humanetisk livssyn) 180, På lager
5. Victor Borg: ”På cruise med Thalia og Freud” – biografisk 180,-På lager
6. (DVD/PDF): Victor Borg: ”Seniorpartiet” – melodrama 190,- På lager
7. (DVD/PDF): Ole Røyseth Brende: ”Gratissamfunnet” 180,-
8. (DVD/PDF): Ole Røyseth Brende: ”Ung elsk” roman 190,-
9. (DVD/PDF): Johs Brenna (lab.ingeniør): ”Lakk Historie” 250,-
10. Hermann Broch: ”Hofmannsthal og hans tid” – om estetikk 190,-På lager
11. Bertram Dybwad Brochmann: ”Your mentality, your destiny” 190, På lager
12. Dalai Lama: ”Med mennesket for fred” – foredrag i Oslo 150,-På lager
13. (DVD/PDF): Gilles Deleuze:”Nietzsche” filosofiske tekster 250,-På lager
14. Arne Duve: ”Henrik Ibsens hemmeligheter”– (opptrykk) 190,-På lager
15. (DVD/PDF): Arne Duve: ”The real drama of Henrik Ibsen” 150,-
16. Bjørg Duve: ”Damen i blått” (”nupereller” om tilhørighet) 190,-På lager
17. (DVD/PDF): Bjørn Eide: ”Tatt av kvinnen” roman 190,-
18. Leonard Ekornes: ”Vitail – bare et barn” – science fiction 190,-På lager
19. Willy Flock: ”Pamflett om ungdom og skole” (forebyggende) 150,-På lager
20. Willy Flock: ”Tyskerne drepte ikke katter”– en glad barnebok 195,-På lager
21. Willy Flock: ”Waisenhusgutter” – elevhistorier fra vår tid 245,-På lager
22. (DVD/PDF): Marianne Frich: ”Lou – en kvinne” 190,-
23. Alf Frisch: ”En av seks men likevel enebarn” (misjonærbarn) 245,-På lager
24. (DVD/PDF): Sir Galahad: ”Mødre I” – om ”gynokratiet” 190,-
25. Arne Garborg: ”Partistyre og folkestyre” – (jfr. Gr.l. §49) 150,-På lager
26. (DVD/PDF): L. Gendlin: ”Jeg var Stalins elskerinne” 190,-
27. Hajjar Gibran: ”Profetens gjenkomst” (jfr. Kahlil Gibran) 190,-På lager
28. Norvald Glein: ”VIRVLENDE STRØMMER” – symfoniske dikt 195,-NY
29. H. Greftegreff: ”Glade hundedager” – Ill.: Per Holck – 250,-På lager
30. (DVD/PDF): R. Gudevold: Dødsmaskinen og jordånden – 150,-
31. (DVD/PDF): R. J.Gudevold: ”Strømninger mellom tradi-
sjon og apokalypse” – tidskritikk 1966-78 250,-
32. (DVD/PDF): Olaf Guhnfeldt: ”Paul Adam” (om en mystiker) 190,-
33. Jon Gulbrandsen: ”NORSKE RUINER I UTVALG” (systemkritikk) 245,-På lager
34. Wenche-B. Hagabakken, m.fl.: ”Gatelangs – gårdimellom” 145,-På lager
142
35. Sigurd Heiestad: ”60 år ved sjakkbrettet” (hans jubileumsbok) 145,-På lager
36. (DVD/PDF): Arnfinn Hjortland: ”Satans testament” 190,- På lager
37. (DVD/PDF): Elsa Jacobsen: ”Bli slank uten å sulte” 145,-
38. (DVD/PDF): Elsa Jacobsen: ”Celleterapi” – 190,-
39. (DVD/PDF): Elsa Jacobsen: ”Revmatiske sykdommer” 145,-
40. (DVD/PDF): Elsa Jacobsen: ”Spis riktig, hva er riktig?” 145,-
41. (DVD/PDF): Ronnie Johanson: ”Blasfemi” – antologi 190,- På lager
42. Levi O. Hanssen: ”KRITIKK AV DEN VITENSKAPELIGE FORNUFT (A4+A5) 280,- NY
43. (DVD/PDF): A. Faber-Kaiser: ”Jesus døde i Kashmir” 250,- På lager
44. (DVD/PDF): Svein Lanser: Flaggskipet 1 (Sagafjord) 145,-
45. (DVD/PDF): Svein Lanser: Flaggskipet 2 (Sagafjord) 145,-
46. (DVD/PDF): Svein Lanser: Krana 1 – om kristenanarkisme 145,-
47. (DVD/PDF): Svein Lanser: Krana 2 – om kristenanarkisme 145,-
48. (DVD/PDF): Svein Lanser: Krana 3 – om kristenanarkisme 145,-
49. (DVD/PDF): Svein Lanser: Surplus value by bilinguals 145,-
50. Svein Lanser: ” SMS-dikt” – ill.: Torger Jacobsen 180,-På lager
51. (DVD/PDF): J. Lorentzen: ”Makt og overtro” – hjernevask 190,-På lager
52. (DVD/PDF): Milly Lyngheim: ”Cantilena”, dikt 190,-
53. (DVD/PDF): Milly Lyngheim: ”Tid for kjærlighet”, dikt 190,-
54. (DVD/PDF): Forsøksgym: ”På klassetur til Kina” 190,-
55. (DVD/PDF): Mazzino Montinari: ”Friedrich Nietzsche” 250,-
56. (DVD/PDF): Sven Malvin: ”Acis kärleks-aga” (svensk) 190,-
57. (DVD/PDF): Sven Malvin: ”Gud mördade erotiken” 190,-
58. (DVD/PDF): Sven Malvin: ”Den gåtfulla enheten” 190,-
59. Bente Marcussen: ”Fra Nissedal til Alveland”- fremtidsfabel 190,- På lager
60. Knut Michelsen: ”Men ikke vanvittige eller krøplinger”- Roman 190,- NY
61. (DVD/PDF): O. Misvær: ”Mene-mene” – religions-kritisk 245,-
62. (DVD/PDF): Eirik Myrhaug:”Ny økologisk sosial økonomi” 190,-
63. (DVD/PDF): – ” – : ”The new ecological social economy” 150,-
64. Kari I Nerland: ”Tanker som ble til ord” (bokmål+nynorsk) 230,- På lager
65. (DVD/PDF):J.AndrewNilsen:”Uten fallskjerm rett i helvete” 230,-
66. Odvar Norli m.fl.: ”Hva koster det å sjå framtenna dine” – 145,-På lager
67. Øivind Nystrøm: ”Nordmarka året rundt” – ill. årskalender 130,-På lager
68. Magnhild Groven Nøvik: ”El Camino” – en fremtidsfabel 190,-På lager
69. Madalyn Murray O’Hair: ”Eventyrlandet” – en ateists ABC 145,-På lager
70. (DVD/PDF): Osho (Rajneesh): ”Liv-kjærlighet-latter”(Sic!) 245,- På lager
71. Eva Ramm: ”Epleslang i Eden”- om et antireligiøst livssyn 190,- På lager
72. Eva Ramm: ”Levende til stede”– en selvransakende biografi 330,-På lager
73. Eva Ramm: ”Psykiatri til å bli gal av” om en pseudovitenskap 180,-På lager
74. (DVD/PDF): Hermann Rauschning: ”Hitler har sagt det” 245,-
143
SMALE TITLER i bredt utvalg fra Lanser Forlag
Ravnkollbakken 2, 0971 Oslo – http://www.lanser.no
lansers@live.no – Tlf.: 922 923 02 – 99 89 21 75
75. (DVD/PDF): Anders Ryste: ”Bli som barn igjen” – 150,-
76. (DVD/PDF): Ryste: ”Den nyorienterte skole” – 150,-
77. (DVD/PDF): Anders Ryste, m.fl.: ”Fredens sosiologi” 190,-
78. (DVD/PDF): Anders Ryste, m.fl.: ”BDB – Minnebok” 190,-
79. (DVD/PDF): Anders Ryste, m.fl.: ”Troen på fiktivene” 190,-
80. (DVD/PDF): V. Sandem: ”Klaar-en-too-kjøør”- skuespill 190,-
81. Eric-Emmanuel Schmitt: ”Enigmavariasjoner”(Oslo Nye+Nrk) 190, På lager
82. Eric-Emmanuel Schmitt: “Herr Ibrahim” norsk bokmålutgave 165,-På lager
83. Eric-Emmanuel Schmitt: ”Monsieur Ibrahim et les Fleurs de På lager
Coran” – fransk-norsk bokmålutgave 190,- N+Fr
84. E.F. Schumacher: ”Industri og etikk” (”Smått er godt”-replika) 180,-På lager
85. Turid Semland: ”Solskyggen” kvasi-romantisk Oslo-roman 220,-På lager
86. Irene Shestopal:”SJEL” egne norsk-russiske noveller+dikt 245,-NY
87. Shennie Smith: ”Lykkelill og blåbær” – ”Happy Starshine and På lager Bubblegum” – Barnebok – Illustr.: Eli Gulbrandsen 230,- N+Eng
88. Liz Skardal: ”I HÅRLØSNINGEN” – En historie om kreft 220,-NY
89. Erland Thorsen: ”Døpt av havet” (tsunami-opplevelse+dikt) 220,-På lager
90. Jan Thowsen: ”Fra BYSANTS TIL DADA” avvikende synspunkt! 220,-NY
91. (DVD/PDF): J.Thowsen: Galleri og manesje – ill.aforismer 190,-
92. Maja Thune: ”Jeg har en drøm” stor psykiatri-kritisk roman 250,-På lager
93. Maja Thune: ”Pille-Trille-Karusell” – dikt om sjel og psyke 190,-På lager
94. Maja Thune: ”Tilblivelse” – nye euforiske dikt – illustrert 190,-På lager
95. Joar Tranøy: ”Kampen for rettssikkerhet og menneske-
96. rettigheter” – WSOs 40 års kamp – jubileumsbok 220,-På lager
97. Joar Tranøy: ”Reitgjerdet ødela mitt liv” (om Bjørn Lande) 220, På lager
98. Joar Tranøy: ”En kamp for andres beste” med dvd – om varsleren og
99. menneskerettighets-forkjemperen Arnold Juklerød 290,-NY
100. Joar Tranøy: ”Kampen om barnets beste” – Pamflett om barnevern 185,-NY
101. (DVD/PDF): B. Vara: ”Bibelen, mennesket og dogmene”– 260,-
102. (DVD/PDF): Erik de Vibe:”Følelseslivet” (100 aspekter) 260,-
103. (DVD/PDF): R.M. Weerasinghe: ”Det kosmiske drama” – 230,-
104. Bjørn Wichstrøm: ”INNVANDRING – SKADEVIRKNINGER – OG BOTEMIDLER” – en pamflett 95,-NY
105. (DVD/PDF): Arnf. Wiksaas:”Bibelen og kjærlighetslivet” 190,-
144
Sitat fra Kapittel 4: ”ER DETTE NØDVENDIG?”
i bok (33) ”Norske ruiner i
utvalg” av dr.philos. Jon Gulbrandsen:
(…) Det er ikke nødvendig å ha et rettsapparat som
setter hele barneloven til side, og slik ødelegger en hel
familie (…) Det er ikke nødvendig å la NAV knuse
mennesker som bare trygler om hjelp til å overleve
(…) Det er ikke nødvendig å opprette 707 stillinger
for kjønnsforskere, og så si opp 350 politistillinger,
mens politiet henlegger saker for å spare penger (…)
(…) Det er ikke nødvendig at verdens rikeste land har et fattigdomsproblem,
kommer på jumboplass i forskning, og har Europas suverent dårligste
vei- og jernbanenett (…) Det er ikke nødvendig at et land som i over førti
år har brukt mer penger på skole og utdanning enn noen andre, og hvor
universitetene skyter opp som paddehatter, produserer en av verdens desidert
dårligste skolesystemer, både i språk og realfag, og utdanner for få
leger (…) Det er heller ikke særlig klokt å erstatte partikkelfysikk med
kvinnekonferanser, eller matvareproduksjon med barnehagepedagogikk,
men det meste av dette er FAKTISK POLITISK STYRTE SITUASJONER 




Lørdags-TreFFF-sted:
Romsås Frivilligsentral, 2. etg.
Romsås senter,lørdager kl.11-14
Arr.: Folkeakademiet Grorud-Romsås
i samarbeid med Romsås Frivilligsentral
og Lanser Forlag – for debatt/debutanter
3/11-12:Hva er ”det gode liv?”
10/11-12:Hva er ”den gode samtale?”
17/11-12:Hva er ”den største glede?”
24/11-12:Hva er ”en borger-lønn”?
12- 2012:Hva er ”Romsås TV? ”

Advertisements

4 tankar på “Kampen om barnets beste. Er rettsikkerhet i barnevernssaker mer enn en illusjon?

  1. Tilbakeping: BREV TIL SENTRALENHETEN FOR FYLKESNEMDENE. | THE BEST INTEREST OF THE CHILDREN

  2. Tilbakeping: OMSORGSOVERTAKELSE PÅ GRUNN AV FREMTIDIG OMSORGSSVIKT. EN ANALYSE OG VURDERING AV BARNEVERNLOVEN §4-12, første ledd , letra d. | NORSK OFFENTLIG BARNEHANDEL MED STATENS OG TVERRPOLITISK VELSIGNELSE.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s